Gjelder egne regler for arv mellom de nordiske landene?

Konvensjonen fra 1934

De nordiske landene har lenge hatt felles regler om arv når en person har tilknytning til mer enn ett av dem. Konvensjonen om arv og dødsboskifte ble undertegnet 19. november 1934 av Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige, og trådte i kraft 1. januar 1936. Den er endret senere. Siden Finland og Sverige er EU-land, kan de bare bruke deler av den. Danmark står utenfor EUs arveregler, så for Norge, Danmark og Island står avtalen sterkere.

Konvensjonen er en avtale mellom statene. Den bestemmer hvilket lands lov som skal gjelde for arven og hvilket lands myndigheter som skal behandle dødsboet. Den bestemmer ikke selv hvem som arver hvor mye. Det avgjøres av arvereglene i landet som konvensjonen peker ut. Svaret på spørsmålet om en nordisk arveavtale er altså ja: avtalen finnes, og den virker som et lovvalg.

Slik henger konvensjonen sammen med arveloven

Arveloven åpner selv for dette. Lovens lovvalgsregel i § 78 sier at arveretten i bostedsstaten anvendes, «hvis ikke noe annet følger av overenskomst etter § 82». § 82 er hjemmelen for at Norge kan inngå slike overenskomster og gjøre dem gjeldende her som lov. Når konvensjonen gjelder, går den altså foran de alminnelige reglene.

Noe tilsvarende gjelder for skifte. Etter arveloven § 85 kan skifte kreves for norsk skiftemyndighet når den døde hadde vanlig bosted i Norge, med mindre en overenskomst sier noe annet. Er dødsfallet knyttet til flere nordiske land, kan derfor skiftet havne i et annet land enn det du tenkte.

Når gjelder konvensjonen, og når gjelder den ikke?

Konvensjonen er laget for personer som har tilknytning til mer enn ett nordisk land, typisk en som er statsborger i ett av dem og bosatt i et annet. Er den døde ikke nordisk statsborger, eller bare knyttet til ett land, er det ikke konvensjonen, men de alminnelige reglene som brukes. For norske domstoler betyr det arveloven § 78: arveretten i landet der avdøde hadde vanlig bosted.

Var den døde statsborger i et land utenfor Norden, eller hadde han eller hun ingen tilknytning til to nordiske land, er konvensjonen ikke utgangspunktet. Da brukes den alminnelige lovvalgsregelen i § 78, og andre land kan ha egne regler. En norsk statsborger som bor utenfor Norden, har derfor ikke noe nordisk regelsett å støtte seg til.

I tvilstilfeller er det selve konvensjonsteksten som gjelder. Her er bare hovedlinjen gjengitt. Detaljene om bosted, statsborgerskap og unntak står i avtalen.

Lovvalg i testamentet etter konvensjonen

Arveloven nevner konvensjonen også i § 79. Etter § 79 fjerde ledd gjelder samme krav som for lovvalg etter tredje ledd når lovvalget gjøres etter konvensjonens artikkel 3. En ektefelles eller samboers arverett kan bare begrenses av lovvalget hvis han eller hun har fått kunnskap om det før arvelaterens død. Kravet gjelder ikke hvis det var umulig eller urimelig vanskelig å varsle. Skal du bruke et slikt lovvalg, bør derfor ektefellen eller samboeren være informert, og det bør kunne dokumenteres.

Kort oppsummert

• Ja, det finnes egne regler for nordisk arv: en konvensjon fra 1934 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige.
• Konvensjonen peker ut hvilket lands lov som gjelder og hvilket lands myndigheter som behandler boet. Den har ikke egne arveregler.
• Arveloven §§ 78 og 82 gir overenskomster som den forrang for de alminnelige lovvalgsreglene.
• Gjelder ikke konvensjonen, brukes arveloven § 78 og bostedslandets arverett.