§ 82. Overenskomst med fremmed stat
Norge kan inngå internasjonale avtaler om arv og skifte med andre stater. Slike avtaler kan fravike arvelovens vanlige regler. Den viktigste er den nordiske arvekonvensjonen mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige.
Det kan i overenskomst med fremmed stat fastsettes internasjonal-privatrettslige regler på arve- og skifterettens område. Når Norge har inngått en slik overenskomst, kan Kongen kunngjøre den som gjeldende med lovs kraft her i riket.
Paragrafen gir hjemmel for at internasjonale avtaler om arv kan ha samme virkning som norsk lov. Uten denne bestemmelsen ville slike avtaler ikke hatt lovs kraft i Norge.
Den nordiske arvekonvensjonen fra 1934 er det praktisk viktigste eksempelet. Den regulerer hvilket land som skifter boet og hvilken lov som gjelder når avdøde hadde tilknytning til flere nordiske land — og svaret kan bli annerledes enn det §§ 78-79 gir alene.
En norsk statsborger dør i Danmark. Den nordiske arvekonvensjonen kan regulere om norsk eller dansk rett gjelder — og svaret kan overraske deg hvis du bare leser §§ 78-79 isolert.
- Tro at arvelovens regler alltid gjelder fullt ut for nordiske borgere — den nordiske konvensjonen kan gi andre resultater
- Glemme å undersøke om det finnes en relevant overenskomst i internasjonale arveforhold
Har du nær tilknytning til et annet land gjennom statsborgerskap, bosted, formue eller familie: undersøk om Norge har en arveoverenskomst med det landet. For nordiske land er det særlig aktuelt. Kontakt tingretten eller en advokat med internasjonal erfaring.