Kan fosterforeldre kreve å få vite hvorfor barnet ble plassert?

Fosterforeldre og informasjon om barnet: hva regelen er

Fosterhjemsforskriften § 11 annet ledd sier at barnevernstjenesten skal gi fosterforeldrene de opplysningene som er nødvendige for at de skal kunne ivareta omsorgen for barnet. Ved behov skal opplysningene gis skriftlig.

Ordet som avgjør, er «nødvendige». Fosterforeldre skal ikke gjette seg frem til hvorfor barnet reagerer som det gjør. Men de har ikke krav på alt barnevernstjenesten vet. Grensen går ved det som har betydning for omsorgen i hverdagen og for å forstå barnet.

Regelen gjelder alle fosterhjem, også beredskapshjem og fosterhjem i familien. I et familiefosterhjem kjenner fosterforeldrene ofte mye av bakgrunnen fra før, men retten til opplysninger fra barnevernstjenesten er den samme.

Hva som regnes som nødvendige opplysninger

Hva fosterforeldrene trenger å vite, avhenger av barnet. Det som ofte er nødvendig:

• barnets helse, medisiner, diagnoser og pågående behandling
• hva barnet har vært utsatt for, når det forklarer reaksjoner, frykt eller atferd
• om det er personer barnet skal skjermes mot
• hva nemnda har bestemt om samvær og eventuelle vilkår
• skole, barnehage og hjelpeinstanser barnet har kontakt med

Har barnet opplevd vold eller overgrep, må fosterforeldrene vite nok til å tolke tegn og unngå situasjoner som skremmer barnet. Detaljene i politiavhør eller foreldrenes egen helsehistorie er derimot sjelden nødvendig.

Barnevernstjenesten skal også gi barnet selv tilpasset informasjon om hvorfor det bor i fosterhjem. Den skal avklare med fosterforeldrene hvordan barnet skal få vite det. Fosterforeldrene må derfor kjenne til hovedtrekkene, slik at de kan svare på barnets spørsmål på samme måte som barnevernstjenesten.

Hvorfor fosterforeldre ikke får se hele saken

Alle som arbeider etter barnevernsloven, har taushetsplikt, jf. § 13-1. Opplysninger om barnets familie er sterkt vernet. Barnevernstjenesten kan bare dele det som trengs for oppdraget.

Retten til innsyn i sakens dokumenter etter § 12-6 gjelder partene i saken. Det er foreldrene, og barnet når det har partsrettigheter. Fosterforeldre er normalt ikke part og kan derfor ikke kreve å lese sakkyndige rapporter, nemndas vedtak eller notater fra undersøkelsen. Barnevernstjenesten kan likevel gi dem de delene som er nødvendige for omsorgen.

Foreldrene skal også kunne stole på at barnevernet ikke deler mer enn det må. Det har betydning for samarbeidet mellom fosterhjemmet og foreldrene, som fosterforeldrene har plikt til å bidra til.

Taushetsplikten for det dere får vite

Fosterforeldre har selv taushetsplikt om det de får vite om barnet og barnets familie, etter fosterhjemsforskriften § 15. Plikten gjelder også etter at barnet har flyttet ut.

Dere kan likevel gi opplysninger til barnehage, skole, helsepersonell og andre offentlige instanser når det er nødvendig for den daglige omsorgen. Hva dere kan fortelle egen familie, egne barn og venner, skal barnevernstjenesten avklare med dere. Spør heller én gang for mye.

Når opplysningene mangler eller kommer for sent

Det hender at fosterforeldre får vite viktige ting først etter flere måneder, ofte fordi barnet selv forteller. Da kan dere be barnevernstjenesten om de opplysningene dere mener dere trenger, og forklare hvorfor. Det er lurt å gjøre det skriftlig.

Dere kan også ta det opp når fosterhjemsavtalen gjennomgås, noe som skal skje minst én gang i året. Barnevernstjenesten skal ha en plan for oppfølgingen av fosterfamilien, og informasjon om barnet hører naturlig hjemme der.

Informasjonsplikten går begge veier. Fosterforeldrene skal så snart som mulig si fra om forhold ved barnet som barnevernstjenesten bør kjenne til, blant annet barnets helse og behov for helsehjelp.

Får dere ikke svar, eller mener dere at barnevernstjenesten holder tilbake noe dere trenger, kan dere be om et møte med kontaktpersonen og lederen. Fosterhjemsforskriften gir dere rett til råd, veiledning og støtte, og manglende informasjon er et naturlig tema der. Barnevernstjenesten må likevel gjøre en vurdering av hva som er nødvendig, og den kan si nei til å dele opplysninger som ikke har betydning for omsorgen.

Vil barnet selv fortelle om fortiden, kan dere lytte og ta det på alvor. Dere bør ikke spørre barnet ut for å finne svar barnevernstjenesten ikke har gitt.

Kort oppsummert

• Fosterforeldre har krav på de opplysningene om barnet som er nødvendige for å gi god omsorg.
• De har ikke rett til innsyn i hele barnevernssaken, fordi de normalt ikke er part.
• Barnevernstjenesten skal gi opplysningene skriftlig ved behov.
• Fosterforeldre som mangler informasjon om barnet, kan be om det og forklare hvorfor de trenger det.
• Alt fosterforeldrene får vite, er underlagt taushetsplikt, også etter at barnet har flyttet.