Har samboere plikt til å forsørge hverandre?

Loven gjelder ektefeller, ikke samboere

Forsørgelsesplikten ligger i ekteskapsloven. Ektefellene har sammen ansvaret for utgiftene og arbeidet som kreves for felles hushold og andre felles behov, for oppfostringen av barna og for hver ektefelles særlige behov. En ektefelle kan i rimelig utstrekning kreve penger av den andre til å dekke slike utgifter (ekteskapsloven § 38).

Ingen tilsvarende regel gjelder for samboere. Husstandsfellesskapsloven handler om bolig og innbo når samlivet tar slutt, ikke om løpende forsørgelse. Det betyr at en samboer ikke kan gå til retten eller til namsmannen for å kreve penger til livsopphold fra den andre.

Hva det betyr når en samboer mister inntekt

Mister en samboer jobben, blir syk eller velger å være hjemme med barn, er den andre ikke juridisk pliktig til å betale for hennes eller hans utgifter. Mange samboere dekker likevel hverandres utgifter frivillig, men det er et valg, ikke en plikt. Slutter den ene å bidra, kan den andre ikke kreve det.

Du kan heller ikke bli krevd for den andres personlige utgifter. Har partneren din dårlig råd, kan ikke kreditorene hennes kreve pengene av deg. Du hefter kun for avtaler du selv har skrevet under på.

Etter bruddet: ingen bidrag fra den andre

Ektefeller kan i enkelte tilfeller kreve ektefellebidrag etter separasjon og skilsmisse. Loven sier at ektefellenes gjensidige forpliktelser etter § 38 opphører ved separasjon og skilsmisse, og regulerer deretter retten til bidrag (ekteskapsloven § 79). For samboere finnes ingen tilsvarende ordning. Går samlivet i stykker, har ingen av dere krav på livsopphold fra den andre, uansett hvor lenge dere bodde sammen.

Dette kan føles urettferdig for den som har vært hjemme med barn og mistet muligheten til egen inntekt. Det eneste som kan hjelpe, er en avtale dere har gjort på forhånd. Se hva som kan gjøres for en hjemmeværende samboer ved brudd.

Barna er et unntak

Foreldre har plikt til å bære utgiftene til forsørgelse og utdanning av barnet etter evne og etter sine økonomiske kår, når barnet ikke har midler selv (barnelova § 66). Plikten gjelder begge foreldrene, om de er samboere eller ikke. Den gjelder overfor barnet, og ikke overfor den andre forelderen.

Går samboerforeldre fra hverandre, kan den som har barnet boende, kreve barnebidrag. Barnebidrag er penger til barnets underhold. Det er ikke penger til forelderen. Den forelderen som er hjemme med barn, får altså ikke støtte for seg selv, bare for barnet.

Når en samboer likevel kan få støtte

Selv om loven ikke krever det, finnes det måter å sikre hverandre på:

• en samboeravtale som regulerer bidrag til den som er hjemme eller har lavere inntekt
• et testament eller en forsikring som sikrer partneren ved dødsfall
• eierandeler i bolig, slik at den som har bidratt mindre økonomisk, får en andel
• en avtale om kompensasjon dersom den ene går ned i stilling

Disse avtalene binder bare dere, men de kan ha stor betydning hvis noen senere krever et oppgjør.

Hvorfor loven er slik

Ekteskap er en rettslig status som man går inn i bevisst, med plikter og rettigheter som følger av det. Samboerskap er et faktisk forhold uten registrering. Lovgiver har så langt ikke gitt samboere de samme økonomiske pliktene. Det er foreslått endringer, men dette er forslag og ikke gjeldende rett.

Konsekvensen er at du som samboer må ordne det selv, hvis du vil ha det slik at den ene har et ansvar for den andre.

Praktiske råd

Er dere samboere og én av dere har liten inntekt, bør dere snakke om hvordan økonomien skal fungere hvis forholdet tar slutt. Skriv ned avtalen. Fordi det ikke finnes noen lovregel å falle tilbake på, er avtalen det som gjelder.

Dere kan også vurdere å gifte dere, hvis dere ønsker forsørgelsesplikten. Ekteskapet gir en rekke økonomiske rettigheter, men også plikter.

Kort oppsummert

• Samboere har ingen plikt til å forsørge hverandre. Forsørgelsesplikt samboer finnes ikke i loven.
• Ektefeller har plikt etter ekteskapsloven § 38, og den faller bort ved separasjon og skilsmisse.
• Foreldre har plikt til å forsørge barna sine, uavhengig av om de er samboere.
• Etter brudd kan en samboer ikke kreve bidrag til seg selv, bare barnebidrag for felles barn.
• En samboeravtale er den eneste måten å sikre økonomisk støtte på.