Kan en forening kreve at medlemmene snakker norsk?
Et krav om at medlemmene skal snakke norsk er forskjellsbehandling på grunn av etnisitet, for språk regnes som en del av etnisitet i diskrimineringsloven. Kravet er lovlig bare hvis foreningen har et saklig formål, kravet er nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende. For en forening som driver norskopplæring kan det være lett å begrunne, mens for en turgruppe er det vanskeligere. Foreningen må selv vise at vilkårene er oppfylt.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hvorfor språk er vernet
Likestillings- og diskrimineringsloven § 6 forbyr diskriminering på grunn av etnisitet. Andre ledd presiserer hva begrepet betyr: «Med etnisitet menes blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk.» Språk står altså uttrykkelig i lovteksten.
Loven gjelder på alle samfunnsområder (§ 2), og foreninger er ikke unntatt. Et vedtak i vedtektene eller en beskjed fra styret om at «her snakker vi norsk» er derfor noe som kan prøves mot loven.
Hvilken type forskjellsbehandling det er, avhenger av formuleringen. Står det at «bare nordmenn» kan være medlem, rammer regelen direkte nasjonal opprinnelse. Kreves det at alle skal «snakke flytende norsk» for å bli medlem, behandles de som snakker et annet morsmål dårligere på grunn av språk. Det kan være direkte forskjellsbehandling etter § 7, eller indirekte etter § 8 hvis kravet formelt er nøytralt.
Når et språkkrav kan være lovlig
Forskjellsbehandling er ikke i strid med forbudet når den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende (§ 9).
Foreningens formål betyr mye. En forening som er stiftet for å drive norsk språkkafé eller teaterøvelser på norsk, har et formål som henger sammen med språket. En forening for fjellturer, korsang eller dugnadsarbeid har ikke samme slags tilknytning, selv om medlemmene i praksis snakker norsk på møtene.
Nødvendigheten testes mot alternativer. Må alle snakke norsk for at møtene skal fungere, eller kan noen få hjelp av andre medlemmer til å oversette? Kan foreningen løse behovet med at møtene holdes på norsk, uten å stenge ute dem som ennå lærer språket? Å la det være språket på møtene er noe annet enn å kreve at medlemmer er flytende i norsk for å få være med.
Forholdsmessigheten veier hva kravet koster den som rammes. Å bli avvist fra den eneste foreningen på stedet er mer inngripende enn å måtte lære seg noen fraser for å følge møtene.
Grunnloven § 101 sier at enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger. Det gir foreningen frihet til å bestemme sin virksomhet, men ikke et generelt unntak fra diskrimineringsforbudet.
Møtespråk er ikke det samme som medlemskrav
Skillet mellom hva som snakkes på møtene og hvem som kan bli medlem, er det viktigste i praksis. En forening kan bestemme at årsmøtet holdes på norsk, uten å sette en språkprøve som vilkår for medlemskap. Da rammer språket ingen på grunn av etnisitet i seg selv. Det er en praktisk ordning som medlemmene forholder seg til.
Foreningen kan også velge å la enkelte medlemmer få hjelp, for eksempel at et annet medlem sitter ved siden av og oversetter, eller at viktige skriv sendes ut på flere språk. Slike mildere løsninger gjør det vanskeligere å hevde at et strengt språkkrav er nødvendig.
Mirela og turlaget
Mirela er 38 år og flyttet til Norge fra Romania for tre år siden. Hun snakker norsk på nivå B1 og vil melde seg inn i det lokale turlaget, som arrangerer helgeturer. På påmeldingssiden står det: «Alle medlemmer må kunne føre samtale på norsk.» Leder Vegard forklarer at det er for at guidene skal kunne gi sikkerhetsinformasjon.
Sikkerhet er et saklig formål, og det er et poeng at guidene må kunne gjøre seg forstått. Men kravet i vedtektene gjelder alle medlemmer, ikke bare dem som skal ha rollen som turleder. Mirela forstår norsk godt nok til å følge en sikkerhetsinstruks. Vegard kunne ha løst problemet med et skriftlig sikkerhetskort og å gå gjennom reglene før avgang. Slik saken står, er kravet trolig for bredt til å være nødvendig.
Hadde turlaget i stedet sagt at all informasjon på turer gis på norsk, og at Mirela er velkommen, ville det vært en annen sak. Da stenger ikke språket henne ute fra foreningen.
Slik ber du foreningen om begrunnelse for språkkravet
Be om kravet skriftlig og spør hva det bygger på. Ta vare på vedtekter, påmeldingsvilkår og e-poster. Etter § 37 skal diskriminering anses å ha skjedd når det er omstendigheter som gir grunn til å tro det, og foreningen ikke sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd. Et skriftlig språkkrav er en slik omstendighet, og foreningen må da begrunne det.
Du kan klage til Diskrimineringsnemnda uten kostnad. Nemnda kan avvise saker som er eldre enn tre år. Den kan gi oppreisning bare i arbeidsforhold, og erstatning bare når alle er enige i en enkel sak. Skal du kreve penger for krenkelsen, må du gå til domstolene, som forklart i Diskrimineringsnemnda eller domstol. Hva som skjer hvis du blir kastet ut etter at du er medlem, står i ekskludere medlem fra forening.
Kort oppsummert
- Språk er en del av etnisitet i diskrimineringsloven § 6, så et krav om at foreningens medlemmer skal snakke norsk er forskjellsbehandling.
- Kravet er lovlig bare hvis det har et saklig formål, er nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende.
- Foreningens formål avgjør mye: en språkkafé kan forsvare kravet lettere enn en turgruppe.
- Foreningen har bevisbyrden når det er grunn til å tro at kravet diskriminerer.
- Klag til Diskrimineringsnemnda uten kostnad.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.