Diskriminering i idrettslag og foreninger: dette er forbudt

Hva loven dekker i frivilligheten

Loven sier at den gjelder «på alle samfunnsområder» (§ 2). Det finnes ikke et eget unntak for frivillige lag og foreninger, og loven kan ikke fravikes ved avtale eller vedtekter (§ 4). Står det noe i vedtektene som innebærer diskriminering, hjelper det ikke at medlemmene en gang har vedtatt det.

Forbudet i § 6 gjelder kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder, og kombinasjoner av disse. Etnisitet omfatter blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk. Forbudet gjelder også eksisterende, antatte, tidligere og fremtidige forhold, og tilknytning til en annen person.

Loven skiller mellom direkte og indirekte forskjellsbehandling. Direkte forskjellsbehandling er at du behandles dårligere enn andre i en tilsvarende situasjon på grunn av et slikt grunnlag. Indirekte forskjellsbehandling er en tilsynelatende nøytral regel eller praksis som stiller deg dårligere. Et eksempel kan være at alle treninger legges til tider som utelukker de som ikke kan trene på fredagskvelder av religiøse grunner. Om en slik regel er lovlig, avhenger av om den har et saklig formål og er forholdsmessig.

Alder står utenfor bare i arbeidsforhold. For frivillige lag er alder altså et grunnlag som gjelder fullt ut.

Typiske situasjoner i lag og foreninger

Diskriminering viser seg på ulike måter i idrett og foreninger. Noen eksempler:

• Du får ikke bli medlem, eller får avslag uten forklaring som peker på for eksempel religion, etnisitet eller funksjonsevne.
• Barnet ditt får ikke plass på laget fordi det har en funksjonsnedsettelse.
• En trener bruker nedsettende uttrykk om hudfarge, legning eller kjønnsidentitet overfor spillere.
• Kvinner eller menn får dårligere treningstider, utstyr eller tilbud enn det andre kjønnet får.
• En frivillig blir holdt utenfor verv eller oppgaver på grunn av alder eller kjønn.
• Supportere eller foreldre ytrer seg hatefullt på sidelinjen eller i en gruppechat, og styret gjør ingenting.

Hver av disse kan være ulovlig forskjellsbehandling eller trakassering. Vurderingen avhenger av detaljene.

Når forskjellsbehandling er lovlig

Etter § 9 er forskjellsbehandling ikke i strid med forbudet når den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor dem som forskjellsbehandles. Alle tre vilkårene må være oppfylt.

Et eksempel kan være en forening som er stiftet for å ta vare på en bestemt gruppes interesser. Om formålet kan begrunne å begrense medlemskapet, må vurderes mot de tre vilkårene. Loven har ikke noen egen regel som lar foreningers formål gå foran diskrimineringsforbudet.

Loven gir også adgang til positiv særbehandling (§ 11): tiltak som er egnet til å fremme lovens formål, der det er et rimelig forhold mellom formålet og hvor inngripende tiltaket er for dem som stilles dårligere, og der tiltaket opphører når formålet er nådd. Det kan for eksempel være et opplegg for å få flere jenter eller flere med innvandrerbakgrunn inn i en idrett som har få av dem.

Trakassering og styrets ansvar

Trakassering på grunn av et vernet grunnlag er forbudt, og det samme er seksuell trakassering (§ 13). Trakassering er handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende.

Siste ledd i § 13 sier at arbeidsgivere og ledelsen i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner skal innenfor sitt ansvarsområde forebygge og søke å hindre trakassering og seksuell trakassering. I et idrettslag eller en forening er det styret, og i praksis ofte lederen eller trenerne på styrets vegne, som har dette ansvaret. Det betyr at styret ikke kan la være å gjøre noe når det får vite om for eksempel nedsettende utsagn mot en spiller. Hva styret må gjøre, avhenger av saken.

Det er også forbudt å gjengjelde mot noen som har klaget eller gitt uttrykk for at de kan klage (§ 14). Hvis du sier fra og så ikke lenger får spille, kan det være gjengjeldelse.

Når ytringer kan være straffbare

Noen ganger går det lenger enn trakassering. Straffeloven § 185 straffer offentlige diskriminerende eller hatefulle ytringer mot grupper på grunn av blant annet hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, religion, livssyn, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og nedsatt funksjonsevne. Straffen er bot eller fengsel inntil tre år. Å rope en hatefull ytring mot en motspiller foran publikum kan være slikt.

Nekter en næringsdrivende deg varer eller tjenester på grunn av slike grunnlag, kan det være straffbart etter § 186. Den bestemmelsen gjelder «ervervsmessig eller liknende virksomhet», og om en frivillig forening er omfattet, må vurderes konkret.

Tilrettelegging og tilgjengelighet

Plikten til universell utforming gjelder offentlige og private virksomheter rettet mot allmennheten (§ 17), og plikten til å legge til rette individuelt er regulert for barnehager, skole og utdanning, arbeid og graviditet (§§ 20 til 23). Loven sier ikke uttrykkelig at idrettslag har tilretteleggingsplikt. Om et lag er en «virksomhet rettet mot allmennheten», er et spørsmål loven selv ikke svarer på. Hvis tilretteleggingen er til hinder for deltakelse, kan likevel selve avslaget være forskjellsbehandling på grunn av funksjonsnedsettelse.

Slik tar du opp diskrimineringen med laget eller foreningen

Start internt. Skriv til styret eller klubbledelsen og beskriv hva som har skjedd. Be om et skriftlig svar. Mange konflikter løses her, og du får noe å vise til senere. Ta vare på meldinger, e-poster og referater, og skriv ned hva som er sagt og gjort.

Videre kan du få veiledning fra Diskrimineringsombudet, som svarer også i enkeltsaker. Du kan klage til Diskrimineringsnemnda, og det er gratis. Nemnda kan avvise forhold som ligger mer enn tre år tilbake i tid. Den kan pålegge stansing og retting. Oppreisning gir nemnda bare i arbeidsforhold, så for en frivillig i et lag er det erstatning (når alle medlemmene er enige og laget ikke har andre innsigelser enn manglende betalingsevne eller åpenbart uholdbare innsigelser) og retting som er aktuelt for nemnda. Oppreisning og erstatning kan du ellers kreve for domstolene. Saken kan ikke bringes inn for tingretten mens nemnda behandler den. Se også Diskrimineringsnemnda eller domstol.

Bevisregelen i § 37 hjelper deg: diskriminering anses å ha skjedd hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro det, og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd. Hva en forening kan gjøre mot et medlem, finner du også i artikkelen om å ekskludere et medlem.

Kort oppsummert

• Forbudet mot diskriminering gjelder også i idrettslag og foreninger, på alle de vernede grunnlagene, og kan ikke fravikes i vedtekter.
• Diskriminering i idrettslag og foreninger kan være lovlig bare hvis forskjellsbehandlingen har et saklig formål, er nødvendig og ikke er uforholdsmessig inngripende (§ 9).
• Styret og ledelsen skal innenfor sitt ansvarsområde forebygge og søke å hindre trakassering (§ 13).
• Hatefulle ytringer kan være straffbare etter straffeloven § 185.
• Start med skriftlig kontakt med styret, og bruk Diskrimineringsombudet. Klage til Diskrimineringsnemnda er gratis, men oppreisning gis bare i arbeidsforhold.