Diskriminering i butikk eller på utested: nemnda eller politiet?

Hva en anmeldelse kan føre til

Straffeloven § 186 rammer den som i ervervsmessig eller liknende virksomhet nekter en person varer eller tjenester på grunn av hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, religion eller livssyn, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller nedsatt funksjonsevne. Det samme gjelder den som av en slik grunn nekter noen adgang til en offentlig forestilling, oppvisning eller annen sammenkomst på de vilkårene som gjelder for andre. Straffen er bot eller fengsel inntil seks måneder.

Ved nedsatt funksjonsevne gjelder bestemmelsen ikke når nektelsen skyldes manglende fysisk tilrettelegging. Er trappen i veien og ikke holdningen til vakten, er det reglene om universell utforming som gjelder, og de håndheves i nemnda.

Bestemmelsen har tre grenser som er lette å overse. Den handler om å nekte, ikke om dårlig behandling. Dobbel pris, nedlatende kommentarer eller treg betjening er ikke straffbart etter § 186 alene. Kjønn og alder står ikke i listen. Og i en straffesak må skylden bevises, med tvil til gunst for den som er anmeldt. Den lempede bevisbyrden som finnes i nemnda, gjelder ikke der.

Likestillings- og diskrimineringsloven § 39 har en egen straffebestemmelse for grove overtredelser som minst tre personer begår i fellesskap, når grunnlaget er etnisitet, religion eller livssyn. Straffen er bøter eller fengsel inntil tre år. Den er ment for alvorligere tilfeller enn en enkelt vakt som avviser en gjest.

Hva en klage til nemnda kan gi

Diskrimineringsnemnda håndhever likestillings- og diskrimineringsloven, og loven gjelder på alle samfunnsområder, også butikker, restauranter og utesteder. Forbudet omfatter direkte og indirekte forskjellsbehandling og trakassering på grunn av blant annet kjønn, etnisitet, religion, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og alder. Her er listen altså bredere enn i straffeloven.

Finner nemnda brudd, kan den treffe vedtak om det og pålegge stansing, retting og andre tiltak som trengs for at diskrimineringen opphører og ikke gjentas. Den kan sette en frist, og vedtak om tvangsmulkt kan komme hvis fristen oversittes. Finner nemnda ikke brudd, gir den en uttalelse om det.

Penger er den svake siden. Nemnda kan gi oppreisning bare i arbeidsforhold, så en gjest på et utested får ikke oppreisning derfra. Erstatning kan nemnda gi bare enstemmig, og bare når den innklagede ikke har noe annet å bringe frem enn manglende betalingsevne eller åpenbart uholdbare innsigelser. Et krav om oppreisning etter likestillings- og diskrimineringsloven § 38 utenfor arbeidslivet må i praksis tas til domstolene. Forskjellen er forklart i erstatning og oppreisning.

Til gjengjeld er bevisreglene gunstigere enn i straffesaken. Etter § 37 skal diskriminering anses å ha skjedd hvis det finnes omstendigheter som gir grunn til å tro det, og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd.

Slik velger du mellom å anmelde og å klage

Tenk på hva du faktisk vil ha ut av saken.

• Du vil at noen skal straffes, og saken gjelder en nektelse av adgang, varer eller tjenester på et av grunnlagene i § 186: anmeld til politiet.
• Du vil ha slått fast at diskrimineringen skjedde og at praksisen må endres: klag til nemnda.
• Saken gjelder trakassering, ulik pris, dårligere service eller et grunnlag som ikke står i straffeloven, for eksempel kjønn eller alder: klag til nemnda.
• Du vil ha penger: se på krav i domstolene, og se hvordan nemnda og domstolen skiller seg.

Rekkefølgen er viktig. Etter diskrimineringsombudsloven § 10 skal nemnda avvise en sak som er under etterforskning av påtalemyndigheten, og en sak som er avgjort av en domstol eller brakt inn for en domstol. Samtidig kan nemnda avvise forhold som ligger mer enn tre år tilbake i tid. Anmelder du først, kan klagen til nemnda altså måtte vente, og tiden går.

Nemnda kan også henlegge saker som er bagatellmessige, eller som ikke lar seg opplyse tilstrekkelig. Det gjør dokumentasjonen verdt å samle uansett vei.

Kort oppsummert

• Skal du anmelde eller klage på diskriminering på et utested, er spørsmålet om du vil ha straff eller et vedtak om at diskrimineringen må stoppe.
• Straffeloven § 186 rammer bare den som nekter adgang, varer eller tjenester på bestemte grunnlag, og skylden må bevises.
• Nemnda dekker flere grunnlag og former for diskriminering, har lempet bevisbyrde, men kan ikke gi oppreisning utenfor arbeidsforhold.
• Nemnda skal avvise saker som er under etterforskning eller i domstolene, og kan avvise forhold som er mer enn tre år gamle.