Kan barn på institusjon bli testet for rus?

Rusprøve med samtykke

Mange rusprøver på barnevernsinstitusjoner skjer fordi barnet sier ja. Barn kan samtykke til at det tas prøver av biologisk materiale, for eksempel urin, under oppholdet for å fastslå om det er brukt rusmidler. Det forutsetter at det er nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling. Det er den enkle veien, og den gjelder alle barn på institusjon.

Samtykket må være reelt. Barnet må vite hva som skal skje og hvorfor, og må kunne si nei uten at det får følger. Et «ja» som kommer fordi barnet er presset eller tror at hun ikke har valg, er ikke et godt samtykke. Barnet har rett til å medvirke og få tilpasset informasjon etter § 10-2.

Rusprøve uten samtykke: bare etter nemndas vedtak

Uten samtykke gjelder en annen regel. Etter barnevernsloven § 6-2 kan nemnda, når den vedtar tvangsopphold i institusjon, også treffe vedtak om rusmiddeltesting uten samtykke under oppholdet, hvis det er nødvendig ut fra formålet med oppholdet. Når et slikt vedtak er truffet, kan institusjonen kreve at det tas prøver av biologisk materiale, jf. § 10-13.

Det er tre forutsetninger:

• Barnet bor på institusjonen på grunn av et tvangsvedtak etter § 6-2.
• Nemnda har truffet et eget vedtak om rusmiddeltesting. Testing følger ikke automatisk av plasseringen.
• Testingen er nødvendig ut fra formålet med oppholdet.

Loven kobler adgangen til tvangsopphold etter § 6-2 generelt, ikke bare til rus som begrunnelse. Men testingen må være nødvendig ut fra formålet med oppholdet, så for et barn som er plassert på grunn av kriminalitet alene, er det vanskeligere å begrunne den.

Barn som bor på institusjon etter frivillig samtykke (§ 6-1) eller etter et akuttvedtak (§ 4-4), kan ikke testes uten samtykke på dette grunnlaget. Her kommer bare samtykkereglene til anvendelse.

Hva barnet kan gjøre hvis hun er uenig

Barnet har rett til å medvirke og få tilpasset informasjon om hva som skal skje. Før en prøve tas, bør hun få vite om det skjer på grunnlag av samtykke eller nemndas vedtak, og hva som er begrunnelsen. Er hun uenig i at vilkårene er oppfylt, kan hun si fra til institusjonen, til barnevernstjenesten eller direkte til statsforvalteren.

Hva prøven brukes til

Loven knytter rusprøver til barnets omsorg, beskyttelse og behandling, og ved tvangsopphold til formålet med oppholdet. Prøven er ikke ment som straff. Resultatet er et grunnlag for å vurdere om barnet får riktig hjelp. Barnevernstjenesten skal etter § 8-4 regelmessig vurdere om tiltaket virker eller må endres, og testresultater kan være en del av det bildet.

Loven sier ikke noe om hva som skjer med resultatet utover dette, for eksempel om det kan brukes som bevis i en straffesak. Spørsmålet er ikke avklart i lovteksten.

Hvordan testingen skal skje og kontrolleres

Testing skal være forholdsmessig etter § 10-6. Institusjonen skal vurdere om mindre inngripende tiltak er nok, gjennomføre testingen så skånsomt som mulig og ikke fortsette lenger enn nødvendig. Departementet kan gi forskrift om gjennomføringen.

Avgjørelser om rusmiddeltesting skal protokollføres, uansett om den skjer med samtykke eller etter nemndas vedtak. Protokollen sendes til barnevernstjenesten og statsforvalteren. Barnet og foreldrene kan klage direkte til statsforvalteren på brudd på reglene i kapittel 10, jf. § 10-16. Selve nemndas vedtak om testing kan prøves på samme måte som andre nemndsvedtak, ved å bringe saken inn for tingretten.

Kort oppsummert

• Barn på institusjon kan samtykke til rusprøver når det er nødvendig for forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling.
• Uten samtykke kan rustesting bare skje når nemnda har truffet vedtak om det i en sak om tvangsopphold etter § 6-2.
• Testingen må være nødvendig ut fra formålet med oppholdet og forholdsmessig.
• Ved frivillig opphold eller akuttvedtak kan institusjonen ikke teste et barn som sier nei.
• Avgjørelser om testing skal protokollføres, og barnet og foreldrene kan klage til statsforvalteren.