§ 15 — Barn som har opplevd vold mot en nærstående

§ 15 er en forskriftshjemmel. Det betyr at paragrafen ikke selv gir alle detaljene. Den gir myndighetene adgang til å lage nærmere regler i forskrift. Her gjelder det barn som har opplevd vold mot en nærstående person.

Dette er en egen type voldserstatningssak. Barnet er ikke nødvendigvis den personen volden fysisk rammet. Barnet kan ha sett, hørt, forstått eller levd med vold mot noen barnet står nær. Det kan likevel være en alvorlig belastning. Et barn som ser mor bli mishandlet, hører far bli truet, eller lever i et hjem preget av vold, kan bli dypt skadet selv om slagene ikke traff barnet.

§ 15 sier at barn kan gis rett til erstatning også når skadevolderen ikke er ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. Dette er viktig. Vanlige erstatningsregler krever normalt ansvar, skade og årsakssammenheng. § 15 åpner for en egen ordning hvor barnets opplevelse av volden kan gi rett til erstatning etter forskriftens regler.

De konkrete reglene står i voldserstatningsforskriften kapittel 4. Forskriften sier at barn som har opplevd vold mot en nærstående, har rett til erstatning fra staten dersom handlingen mot den nærstående omfattes av voldserstatningsloven § 1 og § 3. (Lovdata)

Det betyr at volden mot den nærstående må være en type handling som voldserstatningsloven dekker. Det holder ikke at barnet har opplevd en hvilken som helst konflikt, krangel eller ubehagelig hendelse. Handlingene må falle inn under lovens system.

Forskriften sier også hvem som regnes som nærstående. Det gjelder barnets slektninger i rett oppstigende linje, søsken, personer i barnets husstand eller personer barnet er i omsorg hos. (Lovdata) På vanlig norsk betyr dette typisk foreldre, besteforeldre, søsken, personer barnet bor sammen med, eller personer som har omsorg for barnet.

§ 15 er derfor en bro mellom loven og forskriften. Selve lovparagrafen sier: «Dette kan reguleres nærmere.» Forskriften sier: «Slik gjelder det i praksis.»

Når kan et barn få erstatning for å ha opplevd vold?

Et barn kan få erstatning når barnet har opplevd vold mot en nærstående, og vilkårene i forskriften er oppfylt. Det første vilkåret er at handlingen mot den nærstående omfattes av voldserstatningsloven § 1 og § 3.

§ 1 handler om typen handling. Den lister opp straffebud som voldtekt, mishandling i nære relasjoner, kroppsskade, drap, grove trusler og andre alvorlige handlinger. § 3 handler om geografisk virkeområde, altså hvor handlingen må ha skjedd.

Det andre vilkåret er at voldshandlingen mot den nærstående er anmeldt, og at straffesaken er avsluttet. Forskriften gjør likevel unntak fra kravet om at straffesaken må være avsluttet hvis det vil være uforholdsmessig tyngende for barnet å vente. (Lovdata)

Det betyr at barnet ikke alltid må vente helt til straffesaken er ferdig, men dette er ikke hovedregelen. Hovedregelen er anmeldelse og avsluttet straffesak. Unntaket gjelder når ventingen blir urimelig tung for barnet.

Det tredje spørsmålet er hva barnet faktisk har opplevd. Barnet trenger ikke nødvendigvis ha blitt fysisk slått. Det sentrale er at barnet har opplevd vold mot en nærstående. Det kan være å se volden. Det kan være å høre den. Det kan være å komme inn rett etterpå. Det kan være å leve med gjentatt vold i hjemmet.

Jo tydeligere sammenhengen er mellom barnets opplevelse og voldshandlingen, jo lettere er det å forstå kravet.

Hvem er en nærstående person?

Forskriften definerer nærstående. Det er ikke et helt åpent ord. Nærstående betyr barnets slektninger i rett oppstigende linje, søsken, personer i barnets husstand eller personer barnet er i omsorg hos. (Lovdata)

Slektninger i rett oppstigende linje betyr foreldre, besteforeldre og oldeforeldre. I praksis vil foreldre og besteforeldre være mest vanlig. Søsken betyr bror eller søster. Personer i barnets husstand betyr personer barnet bor sammen med. Personer barnet er i omsorg hos kan være fosterforeldre, beredskapshjem eller andre omsorgspersoner.

Dette betyr at barnet kan være beskyttet også når volden rammer en person som ikke er biologisk forelder. Hvis barnet bor med mors samboer, og barnet opplever vold mot samboeren, kan «personer i barnets husstand» bli relevant. Hvis barnet er i fosterhjem, kan vold mot fosterforelder være relevant.

Samtidig betyr definisjonen at ikke alle personer barnet er glad i nødvendigvis er nærstående etter forskriften. En lærer, nabo eller venn av familien kan være viktig for barnet, men faller ikke automatisk inn under definisjonen. Da må man se konkret på om personen er i husstanden eller omsorgsrollen som forskriften nevner.

Hva kan barnet kreve erstattet?

Forskriften sier at barnet har rett til oppreisning fra staten. Oppreisning fastsettes til det som er rimelig ut fra påført tort og smerte og annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art. (Lovdata)

På vanlig norsk betyr dette at barnet kan få erstatning for belastningen og krenkelsen ved å oppleve volden. Det handler ikke bare om kvitteringer. Det handler om hva barnet har vært utsatt for følelsesmessig og psykisk.

Hvis barnet er påført personskade som følge av å ha opplevd volden, kan barnet også få erstatning for utgifter og inntektstap etter skadeserstatningsloven, og menerstatning ved varig skade. (Lovdata)

Dette kan være viktig. Barn kan få angst, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker, traumesymptomer eller andre helseplager etter å ha opplevd vold i hjemmet. Hvis plagene blir alvorlige og dokumenterte, kan det være mer enn oppreisning.

Men dokumentasjon er viktig. Oppreisning bygger på selve opplevelsen og krenkelsen. Personskade, utgifter, inntektstap og menerstatning krever mer konkret dokumentasjon. Det kan være journal fra BUP, fastlege, psykolog, skole, barnevern eller andre som har fulgt barnet.

Hva er søknadsfristen?

Forskriften sier at søknader om erstatning for barn som har opplevd vold mot en nærstående må fremsettes innen tre år fra den dagen barnet fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om den opplevde voldshandlingen. Fristen løper likevel tidligst fra den dagen barnet fyller 18 år. (Lovdata)

Dette er en viktig og barnevennlig regel. Et barn skal ikke miste retten bare fordi voksne rundt barnet ikke søkte mens barnet var lite. Fristen starter tidligst når barnet fyller 18 år.

På vanlig norsk betyr det at barnet som hovedregel har tid etter myndighetsalder til å forstå og reagere. Mange barn forstår ikke fullt ut hva de har opplevd mens det skjer. Noen fortrenger. Noen får først oversikt senere. Noen vet ikke at det finnes en erstatningsordning.

Likevel bør man ikke vente unødvendig. Dokumentasjon blir ofte vanskeligere med tiden. Journaler kan finnes, men minner, vitner og praktiske opplysninger kan bli svakere. Hvis en trygg voksen kan hjelpe barnet tidligere, kan det være klokt.

Start med å beskrive hva barnet opplevde. Skriv enkelt: Hva skjedde? Hvem ble utsatt? Hvor var barnet? Så barnet volden? Hørte barnet den? Fikk barnet vite om den rett etterpå? Var volden gjentatt?

Sjekk deretter om personen som ble utsatt er nærstående etter forskriften. Er det forelder, besteforelder, søsken, person i husstanden eller omsorgsperson? Skriv dette tydelig.

Finn dokumentasjon. Det kan være anmeldelse, henleggelse, dom, barnevernspapirer, legejournal, BUP-journal, skolemeldinger, krisesenterdokumentasjon eller andre opplysninger som viser hva barnet opplevde og hvilke reaksjoner barnet fikk.

Skriv søknaden som barnets egen sak. Ikke bare legg barnet inn som et tillegg i den voksnes søknad. Barnets opplevelse, belastning og skade må beskrives selvstendig.

Vær oppmerksom på fristen. Selv om fristen tidligst løper fra 18 år, er det ofte bedre å samle dokumentasjon tidlig.