§ 64. Veksel i flere eksemplarer - duplikater

§ 64 åpner for at en veksel kan skrives ut i flere like eksemplarer, kalt duplikater, i stedet for bare ett dokument. Utstederen kan altså lage flere fullstendig likelydende utgaver av samme veksel og sende dem via forskjellige veier, for eksempel for å sikre at minst én utgave kommer trygt fram til aksept. Hvert eksemplar skal nummereres i selve teksten. Mangler nummereringen, regnes hvert eksemplar isteden som en helt egen, selvstendig veksel, noe som kan skape uklarhet om hvor mange forpliktelser som egentlig finnes. Har vekslen ikke selv angitt at den bare er utstedt i ett eksemplar, kan enhver innehaver kreve å få utlevert duplikater for egen kostnad. Innehaveren må da gå til sin nærmeste forgjenger i eierkjeden, som igjen er pliktig til å henvende seg videre til sin egen forgjenger, og slik videre bakover til trassenten selv. Alle endossenter (de som har overdratt vekselen videre ved påskrift) må gjenta sine påskrifter på de nye eksemplarene for at duplikatene skal ha samme verdi som originalen.

Ordningen med duplikater var i sin tid en praktisk løsning når veksler måtte sendes over lange avstander, ofte med post eller bud, og risikoen for at dokumentet kom bort var reell. Ved å lage flere eksemplarer og sende dem separat, kunne parten som skulle akseptere vekslen motta i alle fall ett av dem selv om et annet gikk tapt underveis. Nummereringen sikret samtidig at ingen kunne bruke duplikatene til å skape flere selvstendige krav enn det som var tilsiktet. At endossentene må gjenta påskriftene sine på hvert eksemplar, hindrer også at ett duplikat sirkulerer med færre sikkerheter enn et annet.

Duplikatreglene i § 64 fortsetter dette temaet om vekselens praktiske liv: § 65 fastslår at betaling etter ett duplikat fritar for de andre, § 66 pålegger avsenderen å opplyse hvem som har et annet duplikat til aksept, § 67 gir rett til å ta kopier, og § 68 regulerer utlevering av originalen til den som har en kopi.