§ 68. Plikt til å utlevere original når kopi er tatt

§ 68 fastsetter plikter for den som sitter med selve originalvekselen etter at det er tatt en kopi av den, jf. § 67. Kopien skal opplyse hvem som har originalen, og denne personen er forpliktet til å utlevere originalen til den som med rette har kopien. Nekter han å levere fra seg originalen, får det virkning for kopiinnehaverens mulighet til å søke regress (kreve betaling av tidligere ansvarlige): regress mot dem som har endossert kopien eller stilt aval på den, kan først kreves etter at det ved protest er godtgjort at originalen ikke ble utlevert etter forlangende. Paragrafen har også en regel om en bestemt påtegning på originalen: er det etter siste endossement før kopien ble tatt, skrevet en påtegning om at endossement fra det punktet bare gjelder kopien, blir et senere endossement på selve originalen ugyldig.

Regelen skal hindre at en kopi og originalen lever sitt eget liv og skaper to konkurrerende sett med forpliktelser. Ved å kreve utlevering av originalen til kopiens rettmessige innehaver, og ved å knytte konsekvenser til at utlevering nektes, tvinges den som har originalen til å samarbeide. Samtidig beskytter protestkravet den som har originalen mot ubegrunnede regresskrav: så lenge han ikke har fått en klar anmodning om å utlevere den, og en protest som viser at han likevel ikke leverte, kan ikke kopiinnehaveren gå til regress mot dem som har skrevet under på kopien.

§ 68 bygger direkte videre på retten til å ta kopier i § 67, og hører til samme gruppe regler som § 64 om duplikater, § 65 om betaling etter ett duplikat, og § 66 om plikten til å opplyse hvem som har et annet duplikat til aksept. Lenger bak i loven finnes regler om andre sider av vekselens liv: § 69 om virkningen av endringer i selve vekselteksten, § 70 og § 71 om foreldelse av krav mot akseptanten og avbrytelse av foreldelsen, og § 72 om hva som skjer når forfallsdagen faller på en søndag eller helligdag. § 77 viser tilbake til nettopp denne bestemmelsen om original og kopi.