§ 63. Intervensjonsbetaling av veksel

Vekselloven·LOV-1932-05-27-2

Kort oppsummert

§ 63 regulerer rettighetene til en intervenient som betaler en veksel for å hindre protest.
Intervenienten overtar kravet mot den han har betalt for, men kan ikke endossere vekselen videre.
Melder flere seg som intervenient, går den som frir flest vekselskyldnere, foran de andre.
Regelen henger sammen med § 59 om når intervensjon kan skje, og § 61 og § 62 om virkningene av den.

Lovteksten ordrett

§ 63

Den som betaler som intervenient, erhverver de av vekslen flytende rettigheter mot den for hvem han har betalt, og mot dem som er ansvarlige overfor ham efter vekslen. Dog kan han ikke endossere vekslen på nytt.

De endossenter som følger efter den vekselskyldner for hvis regning betalingen er skjedd, blir frigjort ved denne.

Tilbyr flere intervensjonsbetaling, har den ved hvem de fleste vekselskyldnere befries, fortrinnet. Den som med kjennskap til forholdet intervenerer i strid med denne regel, taper sin regress mot dem som vilde blitt befridd.

Kilde: Lovdata — Vekselloven § 63

Hva betyr dette?

§ 63 regulerer hva som skjer når en utenforstående - en intervenient - betaler en veksel for å hindre at den blir protestert (formelt slått fast som ubetalt). Intervenienten er verken utsteder, aksepterer eller innehaver av vekselen fra før, men trer inn og betaler på vegne av en av de vekselforpliktede. Ved å gjøre dette overtar intervenienten de rettighetene som lå i vekselen mot den han har betalt for, og mot alle som var ansvarlige overfor denne personen. Det eneste intervenienten ikke kan gjøre, er å endossere (overdra videre ved påskrift) vekselen på nytt. Endossenter (tidligere eiere som har skrevet vekselen videre) som kommer etter den personen intervenienten har betalt for i rekken, blir fri for sitt ansvar når betalingen skjer. Melder flere seg samtidig som villige til å betale som intervenient, skal den som får flest vekselskyldnere fritatt, få gå foran de andre. Vet noen at han bryter denne fortrinnsregelen og betaler likevel, taper han retten til å søke regress hos dem som ellers ville blitt fri.

Intervensjonsbetaling er tenkt som en nødløsning som holder vekselen i live selv om den opprinnelige skyldneren ikke betaler. Etter § 59 kan slik betaling skje i alle situasjoner der innehaveren ellers kunne kreve regress, både før og ved forfall. Betalingen må dokumenteres: § 62 krever kvittering på selve vekselen som viser hvem betalingen er gjort for, og mangler denne opplysningen, legges det til grunn at trassenten (utstederen av vekselen) er den som er reddet fra ansvar. Regelen har også en side mot innehaveren selv: nekter innehaveren å ta imot en tilbudt intervensjonsbetaling, taper han etter § 61 sin rett til regress mot dem som ville blitt fri om betalingen var akseptert. Systemet legger dermed press på innehaveren om å ta imot hjelp fra en intervenient, samtidig som det gir intervenienten en klar og forutsigbar rettsstilling etterpå.

§ 60 utfyller reglene om intervensjon ved å pålegge innehaveren en frist for å vise vekselen og eventuelt la ta protest, når det er oppgitt en nødsadressat eller en intervenient som aksepterer med bosted på betalingsstedet. Lengre bak i loven skifter temaet: § 64 åpner for at en veksel kan skrives ut i flere like eksemplarer (duplikater), § 65 og § 66 regulerer hvordan betaling og innkalling til aksept fungerer når det finnes flere eksemplarer, og § 67 gir enhver innehaver rett til å ta kopier av vekselen. Disse bestemmelsene hører til en annen del av loven enn § 63, men viser at loven regulerer vekselens praktiske liv i detalj, fra betalingsstrid til hvordan selve dokumentet kan mangfoldiggjøres.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i vekselloven →