§ 46. Regress uten protest (vekselloven § 46)

Paragrafen handler om en påskrift på vekselen som fritar innehaveren fra å ta protest før han søker regress. Ordene «uten omkostninger» eller «uten protest», skrevet på papiret og signert av utstederen (trassenten), en som har overdratt vekselen videre (endossent), eller en som har stilt garanti (avalist), gjør at innehaveren ikke må la en offentlig protest bli tatt opp for å kunne kreve pengene av de andre. Fritaket gjelder likevel ikke plikten til å vise vekselen frem innen fristene, og heller ikke plikten til å sende varsel etter § 45. Bevisbyrden for at fristene ikke er holdt, ligger hos den som påberoper seg dette mot innehaveren.

I praksis brukes påskriften for å spare tid og penger: en protest kostet gebyr og tok tid å innhente, så partene skriver ofte inn en klausul om at slikt ikke er nødvendig. Men klausulen endrer ikke kravet om at vekselen må fremvises til rett tid, og at melding om betalingsmangel må gå videre til de tidligere leddene i kjeden, med fire virkedager frist etter protestdagen, og videre varsling bakover til utstederen.

Bestemmelsen har ulik rekkevidde etter hvem som skriver klausulen. Har utstederen satt inn ordene, gjelder fritaket for samtlige som er ansvarlige for vekselen. Er det derimot en enkelt endossent eller avalist som har satt påskriften, virker den bare mot denne personen selv. Tar innehaveren protest likevel, til tross for utstederens klausul, må innehaveren selv dekke kostnaden. Har en endossent eller avalist satt inn klausulen, og protest likevel tas opp, kan kostnadene kreves tilbake fra en hvilken som helst av de andre som er ansvarlige. Paragrafen henger sammen med reglene om deponering ved manglende fremvisning, retten til regress etter forfall, selve protestordningen, varslingsplikten, det solidariske ansvaret mellom alle som har skrevet under vekselen, og hva innehaveren kan kreve i et regresskrav, samt retten til å få vekselen utlevert mot betaling.