§ 31. Fordeling av utgifter ved fellestiltak i vassdrag
- Alle som har vesentlig nytte av et vassdragstiltak eller grunnvannsuttak, deltar i fordelingen av utgiftene.
- Deltakerne kan avtale fordelingen; ellers kan vassdragsmyndigheten fastsette den.
- Ingen kan bli belastet så mye at han er verre stilt enn uten tiltaket.
§ 31. Refusjon for utgifter til fellestiltak
- av vassdragsmyndigheten. Vedtaket er tvangsgrunnlag for utlegg;
- ved skjønn etter begjæring fra en deltaker eller henvisning fra vassdragsmyndigheten. Det er adgang til å kreve nytt skjønn etter ti år;
- av jordskifteretten etter begjæring fra en deltaker eller etter henvisning fra vassdragsmyndigheten.
Paragrafen svarer på hvem som skal dele regningen når et vassdragstiltak eller et grunnvannsuttak har flere som drar nytte av det. Utgangspunktet er at alle som får vesentlig nytte av tiltaket regnes som deltakere. Deltakerne bærer da sin del av utgiftene til å bygge anlegget, holde det ved like og drive det.
Deltakerne kan selv bli enige om hvordan utgiftene fordeles. En avtale går foran. Bare når det ikke finnes avtale eller andre særlige regler for hele beløpet, kan vassdragsmyndigheten fastsette fordelingen. Myndighetens vedtak kan brukes som grunnlag for utlegg (tvangsinndrivelse av kravet). Fordelingen kan også prøves ved skjønn (en egen prosess der sakkyndige fastsetter forholdene), enten fordi en deltaker krever det eller fordi myndigheten sender saken videre, og loven nevner jordskifteretten her. Det er mulig å kreve nytt skjønn etter ti år.
Fordelingen har noen grenser. Utgiftene kan bare legges på deltakere som selv har nytte av tiltaket. Hvis én del av et tiltak er en forutsetning for en annen del som flere har nytte av, skal kostnaden for begge deler deles mellom alle disse. Ingen deltaker skal få en så stor regning at han er verre stilt enn om tiltaket aldri var gjennomført. Kongen kan også gi forskrifter om hvordan kostnader fordeles ved slike fellestiltak.
Paragrafen henger tett sammen med § 30. Den paragrafen sier at tiltak for vannforsyning og tørrlegging så langt det er rimelig skal kunne komme andre grunneiere til nytte. § 31 tar for seg regningen som følger av slik felles bruk. Tittelen viser at den gjelder refusjon, altså at utgifter dekkes av dem som drar nytte. § 30 viser selv tilbake til § 31.
Eksempel: Et felles vassdragstiltak gir to grunneiere stor nytte, mens en tredje grunneier knapt merker noe. Den tredje regnes da ikke som deltaker, siden nytten ikke er vesentlig. De to andre kan avtale hvordan utgiftene deles. Er de uenige, kan myndigheten fastsette fordelingen.