§ 30. Fellestiltak for vannforsyning og tørrlegging

Paragrafen tar sikte på å få mest mulig igjen for tiltak som vannforsyning og tørrlegging (å drenere bort vann fra jord). Slike tiltak skal så langt det er rimelig legges opp slik at også andre grunneiere kan ha nytte av dem.

Praktisk får regelen mest å si i konsesjonssaken. Når vassdragsmyndigheten (myndigheten som gir konsesjon) behandler en søknad om vannforsyning eller tørrlegging, bør den finne ut om tiltaket også kan dekke behovet hos andre. Det kan skje ved offentlig kunngjøring eller ved at myndigheten sender melding direkte til dem det gjelder. Myndigheten kan så sette vilkår i konsesjonen om hvordan andre skal få være med, for eksempel som medeiere eller ved å gi økonomisk tilskudd.

Paragrafen henger tett sammen med § 31, som regulerer hvordan utgiftene fordeles. Alle som får betydelig nytte av tiltaket, regnes som deltakere og må være med på å dekke kostnader til bygging, vedlikehold og drift. Deltakerne kan avtale fordelingen selv. Blir de ikke enige og det ikke finnes særskilte regler, kan vassdragsmyndigheten fordele utgiftene. Vedtaket gir grunnlag for utlegg. En utgift kan bare legges på dem som har nytte av den, og ingen skal komme dårligere ut enn om tiltaket aldri var gjennomført.

Konsesjonen paragrafen snakker om, er den som kreves etter § 8 for vassdragstiltak som kan skade allmenne interesser i vassdraget nevneverdig. Saken går dermed den vanlige veien for konsesjonssøknader, og vilkårene i konsesjonen er verktøyet for å få andre med. Nærmere regler om konsesjonsplikt og saksbehandlingen står i kapittel 3 i loven.

Eksempel: En grunneier søker konsesjon for et tiltak for vannforsyning. Vassdragsmyndigheten undersøker om andre grunneiere også trenger vann. Blir konsesjon gitt, kan den sette som vilkår at naboer kan gå inn som medeiere eller betale tilskudd, og de som får vesentlig nytte, deltar i utgiftene.