§ 70. Forholdsmessighet ved utvisning og tilleggstid

Paragrafen er lovens sikkerhetsventil mot urimelige utvisninger. Selv om det finnes en grunn til utvisning etter § 66, § 67 eller § 68, kan utvisning ikke besluttes hvis den vil stå i misforhold til situasjonen. Paragrafen har tre ledd.

Første ledd krever en avveining. På den ene siden står hvor alvorlig forholdet er. På den andre siden står hvor sterk tilknytning personen har til Norge. Konsekvensene for nærmeste familiemedlemmer skal også telle med.

Andre ledd gir et mildere alternativ til utvisning. Har personen begått handlinger som nevnt i § 66 første ledd bokstav a eller h, kan myndighetene i stedet vedta inntil tre års tilleggstid. Tilleggstiden utsetter tidspunktet da en fremtidig søknad om permanent oppholdstillatelse kan innvilges. Faller forholdet under § 62 fjerde ledd, kan det bestemmes at en slik søknad ikke skal innvilges. Den bestemmelsen gjelder tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn, blant annet at personen aktivt har motarbeidet avklaring av egen identitet.

Paragrafen virker sammen med resten av kapittelet. Den begrenser utvisning etter § 66, § 67 og § 68. § 66 andre ledd viser uttrykkelig hit når den sier at utvisning skal skje med mindre det er uforholdsmessig. Norske statsborgere er helt vernet etter § 69. Etter § 62 må den som ikke blir utvist, vente lenger på permanent tillatelse hvis det foreligger forhold som nevnt i § 66. Kongen kan gi forskrift om selve vurderingen.

Eksempel: En person har lang tilknytning til Norge og barn her, og har gjort noe som isolert sett gir grunnlag for utvisning. Myndighetene må veie forholdets alvor mot tilknytningen og virkningen for barnet. Blir utvisning for inngripende, kan tilleggstid være et alternativ hvis forholdet er av en type som andre ledd nevner.