§ 41a. 24-årskravet for ektefeller og samboere

Paragrafen setter en aldersgrense for å få opphold som ektefelle eller samboer: begge parter må ha fylt 24 år. Loven kaller dette 24-årskravet. Kravet gjelder både for ektefeller etter § 40 og samboere etter § 41.

Kravet gjelder ikke i alle tilfeller. Var ekteskapet inngått eller samlivet etablert før referansepersonen kom til Norge, faller kravet bort. Det samme gjelder par som har giftet seg eller bodd sammen i Norge mens begge hadde tillatelse eller norsk eller nordisk statsborgerskap. Unntakene viser at kravet først og fremst rammer par som etablerer forholdet etter referansepersonens innreise.

Loven åpner dessuten for et unntak når det er åpenbart at partene har valgt forholdet selv. Loven sier ikke noe om hvordan frivilligheten skal dokumenteres; ordet «åpenbart» viser at terskelen er høy.

Et konstruert eksempel: en referanseperson har kommet til Norge og gifter seg deretter med en søker. Begge er under 24 år. Hovedregelen stanser da søknaden, med mindre det er åpenbart at ekteskapet er frivillig. Et annet konstruert eksempel: paret giftet seg i hjemlandet før referansepersonen reiste. Da gjelder ikke 24-årskravet.

Paragrafen er en del av et system. § 40 sier at ektefeller må være over 18 år, med mindre 24-årskravet gjelder, og § 41 gir samboere rett til tillatelse etter minst to års fast samboerskap når partene vil fortsette samlivet. § 40a stiller i visse tilfeller et fireårskrav til referansepersonens arbeid eller utdanning. Ifølge titlene viser også § 48 om opphold for å inngå ekteskap hit. § 40 har i tillegg egne grunner til å nekte tillatelse, for eksempel når hovedformålet med ekteskapet var å skaffe søkeren opphold. Alderskravet kommer altså i tillegg til slike konkrete vurderinger.