§ 3-1. Retten til å bruke prosessfullmektig i en rettssak

Denne paragrafen gir alle parter rett til å bruke en prosessfullmektig (en som fører saken på partens vegne). Bruk av fullmektig er frivillig, med mindre retten pålegger det etter § 3-2. Hovedregelen er at en part har én fullmektig av gangen. Retten kan gjøre unntak når det er særlige grunner.

Er flere fullmektiger til stede i rettsmøtet, må det være avklart på forhånd, overfor både retten og motparten, hvem som til enhver tid kan ta prosesshandlinger. Slik slipper retten og motparten å gjette hvem som taler for parten. Eksempel: Har en part to fullmektiger i hovedforhandlingen, må det være klart hvem som har ordet for hver del av saken.

Tredje ledd er en lesehjelp for hele loven. Der loven sier «part», gjelder regelen som hovedregel også for fullmektigen. Unntaket er når det er bestemt, eller følger av sammenhengen, at retten eller plikten bare kan gjelde parten personlig.

Paragrafen er den første i en serie om prosessfullmektiger. § 3-3 sier hvem som kan være fullmektig. § 3-4 slår fast at fullmektigen kan foreta alle prosesshandlinger, og at begrensninger i fullmakten ikke virker overfor retten og motparten. § 3-5 sier at parten kan opptre ved siden av fullmektigen. Hvorfor en part kan mangle evne til å opptre selv, er regulert i §§ 2-2 til 2-5. Der har personer uten prosessdyktighet og upersonlige rettssubjekter (som selskaper) en stedfortreder, og det er noe annet enn en prosessfullmektig.