§ 3-5. Prosessfullmektigens handlinger og partens ansvar

Paragrafen avklarer forholdet mellom en part og den som fører saken på partens vegne, prosessfullmektigen (for eksempel en advokat). Den inneholder tre regler. Parten kan selv være til stede og uttale seg selv om vedkommende har en fullmektig. Det fullmektigen gjør eller lar være å gjøre, regnes som partens eget. Og en part som sitter i rettsmøtet, kan ikke la fullmektigen gå videre i stillhet hvis vedkommende er uenig: protesten må komme med en gang, ellers er parten bundet.

I praksis betyr dette at parten ikke kan skyve ansvaret over på fullmektigen. Går en frist ut, eller blir det gitt en innrømmelse i retten, er det parten som får følgene. Regelen om protest gjelder særlig i rettsmøter. Hører parten fullmektigen si noe som ikke stemmer med det parten mener, må parten si fra straks. Å vente til etterpå er for sent. Eksempel: fullmektigen for en part erkjenner et faktum i rettsmøtet, mens parten sitter ved siden av og sier ingenting. Da er parten bundet av erkjennelsen.

Paragrafen må leses sammen med de andre reglene om fullmektiger i kapittelet. En part kan bruke prosessfullmektig etter § 3-1. Retten kan pålegge en part å møte med fullmektig når parten ikke klarer å legge fram saken forståelig (§ 3-2). Hvem som kan være fullmektig, står i § 3-3. Der er advokater hovedregelen, og for muntlig forhandling i Høyesterett kreves en advokat med rett til å føre saker der. Fullmakten er bred, siden fullmektigen etter § 3-4 kan foreta alle prosesshandlinger på partens vegne, og begrensninger i fullmakten har ingen virkning for retten eller motparten. Sammen med § 3-5 gjør det at motparten og retten kan stole på det fullmektigen gjør. Fullmakten kan tilbakekalles når som helst, og tilbakekallingen virker overfor retten og motparten når de har fått beskjed (§ 3-6). En part kan også bruke en rettslig medhjelper, som må fylle vilkårene for å være prosessfullmektig (§ 3-7). Om godtgjøringen til fullmektigen er uenighet, kan retten fastsette den etter § 3-8.