§ 16-16. Stansing som følger direkte av loven

Noen ganger stanser en sak av seg selv, uten at retten eller partene har bestemt det. Paragrafen nevner tre situasjoner. Den første er at domstolens virksomhet avbrytes, for eksempel av krigstilstand eller andre grunner. Den andre er at en part eller en stedfortreder (den som opptrer for parten) dør. Den tredje er at boet til parten som anla saken, tas under konkursbehandling, men bare hvis tvistegjenstanden (det saken gjelder) inngår i bomassen.

Andre ledd sier hvordan saken kommer i gang igjen, og det er ulikt for de tre grunnene. Etter en stans fordi domstolen ikke kunne arbeide, bringer retten selv saken i gang når domstolen fungerer igjen. Ved dødsfall og konkurs skjer det på begjæring, fra rette vedkommende eller fra motparten.

Eksempel: En saksøker dør mens saken pågår. Saken stanser da. Motparten kan be retten bringe den i gang igjen, slik at den kan fortsette med den som har overtatt saksøkerens stilling.

Hva stansingen betyr i praksis, står i § 16-15: behandlingen avbrytes midlertidig, frister slutter å løpe, og prosesshandlinger krever rettens samtykke. Partene kan også selv avtale stans, etter § 16-17, og retten kan stanse i andre tilfeller etter § 16-18. En stanset sak som kan bringes i gang på begjæring, heves etter to år, jf. § 16-19. Reglene om oppfriskning i § 16-12 til § 16-14 er en egen ordning for forsømmelser og fravær, og de er ikke det samme som stansing.