§ 16-18. Stansing etter rettens avgjørelse
- Retten kan stanse saken på begjæring hvis utfallet avhenger av et rettsforhold som avgjøres i en annen sak.
- Retten kan også stanse når tungtveiende grunner taler for det, med vekt på hurtig, forsvarlig og kostnadseffektiv behandling.
- Avgjørelsen treffes ved kjennelse, og stansingen gjelder fra kjennelsen er avsagt.
- Retten setter saken i gang igjen når behandlingen kan fortsette.
§ 16-18. Stansing i andre tilfeller
Paragrafen gir retten adgang til å stanse en sak i andre tilfeller enn dem loven selv regner opp. Første ledd gjelder når utfallet helt eller delvis henger på et rettsforhold som skal avgjøres bindende i en annen sak.
Andre ledd er et skjønnsmessig alternativ. Retten kan stanse hvis tungtveiende grunner ellers taler for det. Retten skal veie hensynet til at saken går raskt, blir forsvarlig og ikke blir dyrere enn nødvendig. Stansing er altså ingen rettighet i disse tilfellene, men en vurdering der sakens gang og kostnader spiller inn.
Etter tredje ledd treffes avgjørelsen ved kjennelse, og stansingen virker fra kjennelsen er avsagt. Etter fjerde ledd bringer retten saken i gang igjen når behandlingen kan fortsette. Det trengs altså ikke noen begjæring for å starte den igjen.
Eksempel: En sak mellom to parter avhenger av om et rettsforhold består. Dette spørsmålet skal avgjøres bindende i en annen sak. En av partene ber om stansing, og retten stanser til den andre saken er avgjort.
Virkningen av stansing er beskrevet i § 16-15: behandlingen avbrytes midlertidig, frister slutter å løpe, og prosesshandlinger krever rettens samtykke. § 16-16 gjelder stansing som følger direkte av loven, og § 16-17 stansing partene avtaler. Blir en stanset sak som kan bringes i gang på begjæring stående i to år, heves den etter § 16-19.