§ 9-7. Verdsetting av tingen ved tilbakelevering
- Verdien er det tingen kan selges for på en hensiktsmessig måte, eventuelt etter en rimelig reparasjon.
- Namsfogden og eventuelle rettsvitner fastsetter verdien, og partene kan kreve rettsvitner.
- Ved uenighet avgjør flertallet, og med ett rettsvitne er namsfogdens stemme avgjørende.
- Grunnlaget for verdien føres kort inn i namsboken.
§ 9-7. Verdsetting
Paragrafen handler om hvordan tingen får en pris når saksøkeren tar den tilbake. Prisen avgjør regnestykket mellom partene, fordi saksøkte får verdien godskrevet. Med verdi mener loven det beløpet man kunne fått ved å selge tingen på en fornuftig måte. Kan en rimelig reparasjon heve salgsprisen, kan den regnes med i vurderingen. Verdien er altså et anslag på hva et salg ville gitt.
Namsfogden setter verdien, om nødvendig sammen med rettsvitner. Et rettsvitne er en person med særlig kunnskap som hjelper til med vurderingen. Namsfogden kan hente inn ett eller to slike når det trengs. Begge parter kan også kreve at ett eller to er med. Ønsker saksøkeren rettsvitner, må det stå i begjæringen. Er de som verdsetter tingen uenige, avgjør flertallet. Deltar bare ett rettsvitne, veier namsfogdens stemme tyngst. Namsfogden skriver en kort begrunnelse i namsboken (protokollen namsmyndigheten fører).
Verdsettingen kommer etter at forretningen er åpnet i § 9-6, der namsfogden regner ut kravet. Tallet brukes videre i oppgjøret i § 9-8, som også sier hva saksøkeren kan legge til i sitt krav. Partene skal få beskjed om verdsettingen etter § 9-9. Når tingen er verdsatt og levert, går eierskapet over til saksøkeren, jf. § 9-10. Utbetaling av det saksøkeren betaler inn, er regulert i § 9-11. Klager på verdsettingen har egne regler i § 9-12.
Eksempel: Saksøkeren ber om rettsvitne, og namsfogden og rettsvitnet setter ulik verdi. Da er det bare to stemmer, og namsfogdens stemme avgjør. Hadde begge vært med som rettsvitner, hadde flertallet bestemt.