§ 9-2. Tvangsgrunnlag for tilbakelevering av salgspant

Paragrafen sier hva som må ligge til grunn for at den som har salgspant, kan kreve tingen tilbakelevert. I tillegg til de alminnelige tvangsgrunnlagene trengs en avtale om salgspant. Panteretten må ha rettsvern etter panteloven, og avtalen må inneholde de opplysningene finansavtaleloven krever.

Panteloven stiller vilkår for rettsvern. Ved forbrukerkjøp må salgspantavtalen være skriftlig og inngått senest når tingen overgis til kjøperen. Ved andre kjøp må salgspantet være avtalt senest samtidig med overleveringen, og hvis avtalen ikke er skriftlig, må en av partene bekrefte den skriftlig uten ugrunnet opphold. For en registrert motorvogn kreves i tillegg tinglysing i Løsøreregisteret. Avtalen må dessuten nevne de tingene panteretten skal omfatte, og kjøpesummen eller innkjøpslånet den sikrer.

Kjøper forbrukeren på kreditt, må reglene om minste kontantinnsats også være overholdt. Finansavtaleloven gir Kongen adgang til å gi forskrift om krav til kundens egenkapital, blant annet for kreditt til forbruker som finansierer varekjøp. Kongen kan også tilpasse vilkårene i en forskrift for avtaler fra et annet nordisk land.

Selve kapitlet om tilbakelevering åpner i § 9-1. Den som har salgspant i løsøre som ikke kan realregistreres, kan begjære tingen tilbakelevert når det finnes tvangskraftig tvangsgrunnlag. Ved kjøp på kreditt i forbrukerforhold kan saksøkte selv kreve at saksøkeren tar tingen tilbake før saksøkeren søker dekning på annen måte, med unntak blant annet når tingen ikke finnes hos saksøkte.

Begjæringen skal inneholde en utregning av det saksøkeren vil godskrive seg (§ 9-3), og forretningen holdes der løsøret befinner seg (§ 9-5). Forretningen begynner med at namsfogden regner ut kravet med renter og kostnader og oppfordrer saksøkte til å betale (§ 9-6). Finner namsfogden det hensiktsmessig å holde forretningen et annet sted enn der tingen er, kan han hente den (§ 9-4).