§ 3-1. Saksøktes ansvar for saksøkerens sakskostnader
- Saksøkte må som hovedregel dekke saksøkerens nødvendige sakskostnader hvis saksøkeren krever det.
- Ved utlegg eller tvangsdekning drives kostnadene inn sammen med kravet.
- Saksøkte slipper blant annet når tvangsgrunnlaget oppheves eller saken avvises på grunn av et hinder saksøkeren burde kjent til.
- Kongen kan fastsette maksimalsatser.
§ 3-1. Saksøktes alminnelige kostnadsansvar ved tvangsfullbyrdelse
- dersom saken nektes fremmet på grunn av forhold som saksøkeren kjente eller burde ha kjent til før den ble innledet,
- dersom saken heves fordi tvangsgrunnlaget oppheves eller kjennes ugyldig,
- dersom saken heves fordi en beslutning om foregrepet tvangskraft oppheves,
- dersom en sak om tvangsdekning heves fordi kostnadene vil overstige det som vil komme inn ved dekningen, forutsatt at saksøkeren da begjæringen ble satt fram burde ha skjønt at fullbyrdelsen ikke kunne gjennomføres, eller
- dersom en sak om tvangsdekning heves på grunn av forholdet til bedre prioriterte rettighetshavere, forutsatt at saksøkeren da begjæringen ble satt fram burde ha skjønt at fullbyrdelsen ikke kunne gjennomføres.
Paragrafen avgjør hvem som til slutt bærer utgiftene ved tvangsfullbyrdelse. Utgangspunktet er at saksøkte (den kravet rettes mot) må dekke saksøkerens (den som ber om fullbyrdelse) nødvendige sakskostnader. Det forutsetter at saksøkeren krever det. Kostnader som ikke var nødvendige, dekkes ikke.
Slik fungerer det i praksis. Blir det tatt utlegg eller gjennomført tvangsdekning, settes kostnadene fast og drives inn sammen med selve kravet. Saksøkeren trenger da ikke egen prosess for regningen. I andre saker avgjøres kostnadsansvaret før fullbyrdelsen er over. Avgjørelsen har tvangskraft, så den kan selv fullbyrdes, og tingretten treffer den ved kjennelse. Krav om sakskostnader kan ikke fremmes på noen annen måte. Kongen kan sette øvre grenser for satsene ved forskrift.
Annet ledd lister opp situasjoner der saksøkte slipper. Ett eksempel er at saken blir avvist fordi saksøkeren kjente til, eller burde kjent til, et hinder før saken startet. Et annet er at saken heves fordi tvangsgrunnlaget er opphevet eller kjent ugyldig. Videre slipper saksøkte når en sak om tvangsdekning heves fordi det ikke vil lønne seg, eller fordi bedre prioriterte rettighetshavere tar det som er å ta, dersom saksøkeren burde skjønt dette da begjæringen ble satt fram. Nektes saken fremmet i andre tilfeller, kan retten frita saksøkte helt eller delvis. Der er det opp til et skjønn.
Saksøkerens ansvar i særlige tilfeller står i § 3-2, som viser tilbake hit. Kostnader ved klage og rettsmidler behandles i § 3-3. Sikkerhetsstillelse er tema i § 3-4, og når stilt sikkerhet faller bort, står i § 3-5.