§ 10-7. Tvangsdekning i pengekrav: anvisning til saksøkeren

Tvangsfullbyrdelsesloven·LOV-1992-06-26-86
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 10-7. Dekningsmåte

Tvangsdekning i pengekrav som ikke faller inn under avsnitt II, skjer ved at kravet anvises saksøkeren til innkreving. Er kravet større enn saksøkerens krav, eller er det begrensede rettigheter i kravet med bedre prioritet enn saksøkerens panterett, kan namsfogden sette som vilkår for anvisningen at saksøkeren stiller sikkerhet for det som tilkommer saksøkte og foranstående rettighetshavere. Stilles det ikke sikkerhet, skal kravet anvises til innkreving med forbehold om at den forpliktede skal betale til namsfogden. Er kravet større enn saksøkerens krav og rettsforholdet mellom saksøkte og den forpliktede tillater at kravet deles opp, kan namsfogden begrense anvisningen til en del av kravet. Ved anvisning anses tvangsfullbyrdelsen først for avsluttet når det anviste beløpet er utbetalt til saksøkeren.
Forfaller kravet først om lengre tid, eller er det avhengig av en motytelse fra saksøkte som saksøkte ikke frivillig yter, eller vil inndrivingen medføre uforholdsmessige vansker eller kostnader, kan namsfogden beslutte at tvangsdekningen skal gjennomføres på annen måte. Avsnitt VI gjelder da tilsvarende.
Kilde: Lovdata — Tvangsfullbyrdelsesloven § 10-7
Hva betyr dette?

Paragrafen sier hvordan namsfogden tar dekning i et pengekrav som saksøkte har mot en tredjeperson. Tredjepersonen kalles den forpliktede (den som skylder saksøkte pengene). Saksøkeren er den som har begjært tvangsdekningen. Hovedmetoden er anvisning: Namsfogden overfører retten til å kreve inn pengene til saksøkeren, som deretter må henvende seg til den forpliktede selv. Det gjelder pengekrav som ikke har egne regler tidligere i kapitlet.

Et krav kan være større enn det saksøkeren selv har å fordre. Andre kan også ha rettigheter i kravet som går foran saksøkerens pant. I begge tilfeller kan namsfogden sette som vilkår at saksøkeren stiller sikkerhet, slik at saksøkte og de foranstående rettighetshaverne får det som tilkommer dem. Stiller saksøkeren ingen sikkerhet, anvises kravet med et forbehold: Den forpliktede skal da betale til namsfogden, ikke til saksøkeren. Namsfogden kan i tillegg nøye seg med å anvise en del av kravet, når kravet er større enn saksøkerens og forholdet mellom saksøkte og den forpliktede tillater deling.

Anvisningen avslutter ikke saken av seg selv. Tvangsfullbyrdelsen regnes som ferdig først når det anviste beløpet er betalt ut til saksøkeren. Så lenge pengene ikke er kommet, er saken åpen.

Annet ledd gir namsfogden en utvei. Er det lenge til kravet forfaller, avhenger det av en motytelse som saksøkte ikke vil gi, eller blir innkrevingen uforholdsmessig vanskelig eller dyr, kan namsfogden velge en annen dekningsmåte. Loven viser da til reglene i avsnitt VI. Eksempel: Saksøkte har krav på betaling fra en forpliktet, men betalingen skal skje først om lang tid. Da trenger ikke namsfogden bruke anvisning.

Paragrafen henger tett sammen med de neste. Etter § 10-8 skal namsfogden gi saksøkte beskjed om anvisningen. Etter § 10-9 kan saksøkeren si opp kravet og drive det inn rettslig, og den forpliktede kan i visse tilfeller betale til saksøkeren med befriende virkning. Etter § 10-10 svarer saksøkeren for tap som kommer av uaktsom innkreving, og etter § 10-11 kan saksøkte og rettighetshavere kreve at anvisningen oppheves. § 10-3 bestemmer hvilke regler som gjelder for begjæring og beslutning om dekning.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i tvangsfullbyrdelsesloven →
Gratis vurdering av din sak