§ 1-2. Krav mot staten, kommuner og helseforetak kan ikke tvangsfullbyrdes

Paragrafen peker ut noen skyldnere som er vernet mot tvangsfullbyrdelse (at det offentlige med makt gjennomfører et krav). Staten er helt vernet, og det er Norges Bank også. Har du et krav mot en av dem, gir denne loven deg ingen vei til å få det gjennomført med tvang. For kommuner, fylkeskommuner, interkommunale selskaper og helseforetak er vernet smalere. Det gjelder bare pengekrav, og bare når du vil bruke reglene i kapittel 7. Det kapittelet handler om utlegg, altså at namsfogden tar pant i skyldnerens eiendeler for å dekke kravet.

Lovteksten viser til andre lover som sier noe tilsvarende. Kommuneloven § 29-1 utelukker utlegg og arrest i eiendelene til en kommune eller fylkeskommune, og den stenger også for konkurs. Helseforetaksloven § 5 gir helseforetakene samme vern: verken konkurs, gjeldsforhandling, utlegg eller arrest kan brukes mot dem. Vernet er dermed videre enn den ene henvisningen i § 1-2 kan gi inntrykk av. Et konstruert eksempel: en saksøker har et pengekrav mot en kommune. Kravet kan være aldri så tydelig, men saksøkeren kan ikke be namsfogden ta utlegg i kommunens eiendeler.

§ 1-2 må ses sammen med paragrafene rundt. Etter § 1-1 brukes loven både for krav mellom private og for krav fra det offentlige, og § 1-2 tar enkelte skyldnere ut av dette. § 1-4 sier at folkeretten setter egne grenser. § 1-6 og § 1-7 beskytter krigsskip og militære luftfartøyer som tilhører en fremmed stat. Der § 1-2 verner norske offentlige skyldnere, verner disse to paragrafene utenlandske statlige eiendeler. I § 1-3 står regelen om at en avtale om å gå utenom namsmyndigheten på andre måter enn loven åpner for, er ugyldig.