§ 1-6. Utenlandske statsskip og last er vernet mot tvangsfullbyrdelse

Paragrafen beskytter skip som tilhører andre stater. Det gjelder krigsskip og øvrige fartøyer som en annen stat eier, bruker eller har leid i sin helhet, så lenge de utelukkende brukes til offentligrettslige statsformål. Slike skip kan ikke tas i tvangsfullbyrdelse. Det samme gjelder last som tilhører den fremmede staten, både på slike skip og på handelsskip som brukes til statsformål av samme art.

Andre ledd åpner for at vernet utvides ved avtale. Kongen kan etter en overenskomst (avtale) med en fremmed stat bestemme at flere av statens skip og mer av lasten skal ha samme vern. Det forutsetter at den fremmede staten krever det i krigstid eller når krig truer.

Tredje ledd handler om bevis. En avtale med en fremmed stat kan fastsette at en bekreftelse fra statens diplomatiske representant gjelder som bevis for at skipet og lasten er vernet. Bevisregelen brukes når noen krever at en tvangsfullbyrdelse skal oppheves. Et konstruert eksempel: en kreditor har fått namsmyndighetene til å gjennomføre et krav i et skip, og en fremmed stat hevder at skipet er statsskip. Avtalen kan da gjøre bekreftelsen fra representanten til tilstrekkelig bevis.

Paragrafen står ved siden av § 1-5, som gjelder utenlandske skip i alminnelighet, og § 1-7, som gjelder statlige luftfartøyer. § 1-4 er den generelle regelen om folkeretten. § 1-2 gir vern til den norske staten som skyldner, mens § 1-6 verner eiendeler som tilhører fremmede stater. Regelen om utenlandske skip i § 1-5 er en annen. Der er det ikke hvem som eier skipet som avgjør, men hvor det er og hvordan kravet har oppstått.