§ 38 a. Taushetsplikt og tilsynets krav om opplysninger

Paragrafen svarer på et praktisk spørsmål: kan noen nekte å gi tilsynsmyndigheten opplysninger fordi de har taushetsplikt? Hovedregelen er nei. En taushetsplikt, enten den bygger på lov, på et pålegg eller på en avtale, gir ikke grunn til å holde tilbake opplysninger som tilsynet krever etter § 38. Den hindrer heller ikke at tilsynet foretar gransking og besiktigelse etter § 35.

Paragrafen har viktige unntak. Opplysninger og gjenstander som er vernet av visse vitneforbud i straffeprosessloven (regler som hindrer at retten tar imot forklaring om bestemte hemmeligheter), kan tilsynet ikke kreve. Det gjelder blant annet stoff som holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til en fremmed stat, og det som en domstol har pålagt de tilstedeværende å holde for seg selv. Vernet omfatter også flere grupper som har taushetsplikt gjennom jobben, som tilbydere av posttjenester og av elektronisk kommunikasjon. Ett vitneforbud er holdt utenfor vernet: taushetsplikten til den som arbeider for stat eller kommune. Den står derfor ikke i veien for tilsynets krav.

Paragrafen har også en særregel for tilbydere av nett og tjenester for elektronisk kommunikasjon. Er det rimelig grunn til å mistenke brudd på reklameforbudet (§ 22), forbudet mot sponsing (§ 23) eller forbudet mot synlig oppstilling på utsalgssteder (§ 24), og særlige hensyn gjør det nødvendig, kan en slik tilbyder pålegges å gi opplysninger. Det gjelder telefonnummer som abonnenten har avtalt skal være hemmelig, andre abonnementsopplysninger og elektronisk kommunikasjonsadresse. Tilbyderens taushetsplikt hindrer ikke et slikt pålegg.

Paragrafen utfyller opplysningsplikten i § 38 og tilsynsreglene i § 35. Etter § 38 må enhver gi tilsynsmyndigheten de opplysningene den ber om, for å forebygge helseskader eller utføre oppgaver etter loven. Produsenter og importører har dessuten plikt til å rapportere til Helsedirektoratet, blant annet om innhold, utslipp og salgsvolum. Etter § 35 kan tilsynet kreve tilgang til lokaler og regnskaper hos bevillingshavere og registreringspliktige, foreta gransking og besiktigelse, og ta med seg dokumenter, gjenstander og vareprøver. Bestemmelsen her sørger for at taushetsplikt ikke stopper dette, med unntakene beskrevet ovenfor. Andre paragrafer har egne regler om opplysninger. Etter § 40 skal Tolletaten og Skatteetaten gi Helsedirektoratet opplysninger om hvem som importerer tobakksvarer, uten hinder av taushetsplikt. Etter § 40a kan opplysninger som er mottatt blant annet etter § 38, sendes videre til EFTAs overvåkingsorgan, EU-kommisjonen og myndigheter i andre EØS-land. § 39 lar departementet gi forskrift om opplysninger til statistikk. § 40b hindrer Kongen i å instruere Helsedirektoratet i enkeltsaker etter §§ 22 og 23 som retter seg mot tilbydere av fjernsyn, bestillingstjenester eller videodelingsplattformer. Kongen kan heller ikke omgjøre slike vedtak.

Eksempel: Tilsynsmyndigheten ber en virksomhet om dokumenter til en sak etter loven. Virksomheten har lovet en annen part hemmelighold og vil nekte. Avtalen er ikke nok, siden taushetsplikt etter avtale ikke stopper tilsynets krav. Det ville vært annerledes hvis dokumentene er vernet av et av vitneforbudene som paragrafen unntar.