§ 37 a. Klage på vedtak etter tobakksskadeloven
- Klageinstansen avhenger av hvem som fattet vedtaket: Helsedirektoratet, kommunen eller Sysselmesteren.
- Helsedirektoratets vedtak om visse brudd klages inn for Markedsrådet.
- Kommunens vedtak går til statsforvalteren, Sysselmesterens til departementet.
§ 37 a. Klage
Paragrafen avgjør hvem som behandler klagen når noen er uenig i et enkeltvedtak (en avgjørelse i en konkret sak, rettet mot en bestemt part) etter tobakksskadeloven. Svaret avhenger av hvilket organ som fattet vedtaket, og hva vedtaket gjaldt. Det er tre spor.
Det første sporet gjelder Helsedirektoratet. Fatter direktoratet et vedtak etter § 36 om retting eller tvangsmulkt, og vedtaket bygger på brudd på visse regler, går klagen til Markedsrådet. Reglene det gjelder, er forbudene mot gratis utdeling (§ 20), rabatt (§ 21), reklame (§ 22) og sponsing (§ 23), samt produktreglene i §§ 30, 30a, 31 og 33. Markedsrådet bruker saksbehandlingsreglene i markedsføringsloven, men bare så langt de passer for saken.
Det andre sporet gjelder kommunen. Kommunens vedtak etter §§ 36, 36a og 36b klages inn for statsforvalteren. Det tredje sporet gjelder Sysselmesteren på Svalbard. Sysselmesterens vedtak etter de samme paragrafene kan påklages til departementet. Har Sysselmesteren overlatt myndighet til Longyearbyen lokalstyre, er det Sysselmesteren som behandler klager på lokalstyrets vedtak.
Paragrafen handler om klager på reaksjoner fra tilsynet i kapittel 8. Etter § 36 kan tilsynsmyndigheten pålegge retting med frist. Helsedirektoratet kan i visse tilfeller fatte midlertidige vedtak som varer i høyst tre uker og kan fornyes. Tvangsmulkt kan settes som engangsbeløp eller som dagsats, og pengene går til staten. Etter § 36b kan kommunen forby et salgssted å selge tobakksvarer og lignende produkter, og Helsedirektoratet kan forby engrossalg. Selve § 36a har tittelen «Overtredelsesgebyr». Etter § 35 fører Helsedirektoratet tilsyn med en lang rekke av lovens bestemmelser. § 37a sier ingenting om klage på vedtak etter § 36c om inndragning av bevilling eller etter § 37 om tilbakekall av registrering. I § 36d er det retten, ikke tilsynsmyndigheten, som pålegger tiltak overfor nettjenester, og det skjer etter begjæring fra Helsedirektoratet.
Eksempel: Kommunen vedtar forbud mot salg fra et salgssted etter § 36b. Eieren av salgsstedet er uenig og klager til statsforvalteren. Hadde Helsedirektoratet i stedet pålagt retting etter § 36 for brudd på reklameforbudet i § 22, ville klagen gått til Markedsrådet.