§ 8-3. Slik måles nedsatt inntektsevne

Paragrafen forklarer hvordan man måler hvor mye inntektsevnen er blitt redusert. Metoden er en sammenligning: hva kunne medlemmet tjene før uføretidspunktet, og hva kan medlemmet tjene etter? Forskjellen viser graden av nedsettelsen.

Uføretidspunktet er den datoen inntektsevnen var varig nedsatt til minst det nivået som regelverket krever. Har evnen sunket gradvis over flere år, kan man bruke inntektsevnen fra før skaden, sykdommen eller lyten oppsto som utgangspunkt. Det gir et sammenligningsgrunnlag som ikke allerede er svekket.

Som inntekt før uførhet regnes den årslønnen medlemmet normalt hadde hos foretaket, målt før uføretidspunktet. Årslønnen regnes ut etter § 4-3, som sier at lønn er det medlemmet får fra foretaket i løpet av året. Pensjonsplanen kan bestemme at overtidsbetaling og lignende varierende tillegg holdes utenfor, eller at det gjøres et fradrag på inntil 10 prosent. Inntekt etter uførhet er det medlemmet antas å kunne tjene med den restinntektsevnen (den evnen som er igjen) i arbeid medlemmet fortsatt kan utføre. Ved den vurderingen teller blant annet alder, utdanning og yrkesbakgrunn, og arbeidsmuligheter både på hjemstedet og andre steder der det er rimelig å ta arbeid.

Beløpene justeres etter senere endringer i grunnbeløpet i folketrygden (G), slik at inntekt før og etter uførhet blir sammenlignbare over tid. Vurderingen danner grunnlaget for uføregraden i § 8-4. Inntekt etter uførhet brukes også i § 8-9, der arbeidsinntekt som overstiger dette, gir fradrag i pensjonen.

Eksempel: To medlemmer har samme sykdom. Det ene kan bytte til lettere arbeid i nærheten, det andre har få muligheter der det bor. Vurderingen av inntekt etter uførhet kan da bli ulik, fordi arbeidsmuligheter teller med.