§ 82. Motorferdsel i vassdrag og sjø

Paragrafen fastsetter når motorferdsel i vassdrag og til sjøs er lovlig. I vassdrag kreves det alltid tillatelse fra Sysselmesteren – uten en slik tillatelse er all motorisert ferdsel der ulovlig. Til sjøs gjelder isteden den alminnelige ferdselsregelen i § 73 som utgangspunkt, med mindre annet er bestemt i eller i medhold av loven. Ett unntak er absolutt: vannscooter er ikke tillatt i det hele tatt, og departementet har i tillegg hjemmel til å forby bruk av andre bestemte farkosttyper i forskrift. Sysselmesteren kan videre fastsette forskrifter om ferdsel til sjøs, for eksempel om hvilke leder skip skal seile i, områder som er stengt for seiling, fartsgrenser og regler for oppankring og det å gå i land, og slike forskrifter kan skille mellom ulike formål med ferdselen.

I praksis betyr dette at en båteier ikke fritt kan kjøre en motorbåt opp en elv eller et vassdrag på Svalbard uten først å ha fått klarsignal fra Sysselmesteren, mens den samme båten som utgangspunkt kan ferdes til sjøs uten forhåndstillatelse, så lenge ingen særskilt forskrift begrenser akkurat det området eller den aktiviteten. Vannscooter er derimot utelukket uansett hvor man befinner seg til sjøs, siden forbudet mot denne bruken ikke er avhengig av søknad eller unntak.

Bestemmelsen bygger direkte på den alminnelige ferdselsregelen for Svalbard i § 73, som sier at allmennhetens ferdselsrett gjelder også der, med de begrensningene loven ellers setter. Den er en av flere motorferdselsregler i kapittel VII, ved siden av det overordnede prinsippet i § 79, barmarksreglene i § 80, reglene for snødekt og frossen mark i § 81 og reglene om luftfartøy i § 83. Kravet til drivstoff for skip som anløper farvannet rundt Svalbard, følger av § 82a, mens vilkårene for enkelttillatelser til motorferdsel generelt står i § 84. Miljøavgiften som tilreisende kan pålegges etter § 78, og retten til å eie eller leie fritidshytter etter § 85, hører også med i dette samlede bildet av ferdsel og opphold på Svalbard.