§ 456. Innkreving av bøter og soning av ubetalt bot
- Innkrevingsmyndigheten krever som hovedregel inn bøter og andre pengekrav.
- Ubetalt bot kan føre til soning hvis vedkommende har evne til å betale eller allmenne hensyn tilsier det.
- Politiet vedtar soning av subsidiær fengselsstraff.
- Renter, gebyr og inndrivingsutgifter kan kreves etter regler fra Justisdepartementet.
§ 456
Paragrafen gjelder hvem som krever inn pengekrav etter en straffesak, og hva som skjer når en bot ikke betales. Bøter og andre pengekrav som er fastsatt i saken, innkreves som hovedregel av Innkrevingsmyndigheten, med mindre departementet har bestemt noe annet. Den som er skadelidt, kan få det samme for erstatning og andre krav som er tilkjent i saken, hvis vedkommende ønsker det.
Betaler ikke den botlagte, og lar boten seg ikke inndrive ved lønnstrekk eller andre tvangsmidler, kan det bli aktuelt å sone i stedet. Da brukes den subsidiære fengselsstraffen (fengselsstraffen som er fastsatt til å gjelde i stedet for boten). Soning kommer på tale når vedkommende har råd til å betale, eller når hensynet til allmennheten tilsier det. Politiet treffer vedtaket. Eksempel: en botlagt med god økonomi lar være å betale, og lønnstrekk fører ikke frem. Politiet kan da vedta soning.
Den botlagte kan også bli pålagt renter og gebyr på ubetalte bøter og dekke andre utgifter ved tvangsinndriving. Justisdepartementet gir nærmere regler om dette, og tilsvarende regler kan gis for inndragning. Dommen eller forelegget er selv grunnlaget for å kreve disse tilleggene inn med tvang.
Sammenhengen med naboene er viktig. § 454 sier når et forelegg kan fullbyrdes. § 457 gir Kongen myndighet til å gi nærmere regler om inndriving, og § 460 gir fradrag i bot for tid i varetekt etter dommen. Politiet er også den som vedtar fullbyrding når saken er avgjort ved forelegg, jf. § 455. Hovedregelen om når dommer settes ut i livet, står i § 452.