§ 239f. Tilrettelagt avhør skal som hovedregel tas på barnehus

Paragrafen bestemmer hvor tilrettelagte avhør skal tas. Hører avhøret under første eller tredje ledd i § 239 (blant annet barn og personer med psykisk utviklingshemning), skal det holdes på barnehus. Avhørsleder og barnehuset kan bare velge et annet sted hvis begge mener at det tydelig er best for vitnet. Ordningen er knyttet til de samme gruppene som § 239 beskriver, altså barn og personer med utviklingshemning.

I andre saker, altså tilrettelagte avhør som ikke faller under første eller tredje ledd i § 239, er barnehus ikke et absolutt krav. Da bør avhørene likevel som regel tas ved barnehus, og politiet skal legge vekt på hensynet til vitnet og sakens opplysning. Kongen kan gi nærmere regler om bruk av barnehus.

Paragrafen avslutter den rekken av regler om tilrettelagt avhør som starter med § 239. Rundt den finner man § 239b om varsling av mistenkte, § 239c om supplerende avhør, § 239d om hvem som følger avhøret og § 239e om frister. Etter dette er § 240 opphevet, og § 241 gir en mistenkt adgang til å be retten foreta rettergangsskritt (skritt for å avkrefte mistanken) mens etterforskingen pågår.

Eksempel: Politiet skal ta et tilrettelagt avhør av et barn i en sak der ordningen er obligatorisk. Avhøret skal da tas på barnehus. Vil avhørsleder heller bruke et annet sted, må barnehuset være enig i at dette tydelig er best for barnet. I en sak der tilrettelagt avhør bare er en valgmulighet, bør barnehus likevel brukes, med mindre hensynet til vitnet og sakens opplysning taler for noe annet.