§ 225. Hvem leder og utfører etterforskingen

Paragrafen sier hvem som styrer og utfører etterforsking. Påtalemyndigheten avgjør om etterforsking skal settes i gang, leder den og avslutter den. Selve arbeidet utføres av politiet. Politifolk som ikke tilhører påtalemyndigheten, kan bare beslutte etterforsking og ta etterforskingsskritt hvis de har fullmakt. Det er én viktig hastesituasjon: en hvilken som helst polititjenestemann kan gjøre det som ikke kan vente uten at det oppstår skade, selv uten beslutning fra overordnet.

Overordnet påtalemyndighet har innflytelse. Riksadvokaten og statsadvokaten kan pålegge at etterforsking settes i gang og gi anvisninger om hvordan den skal gjøres. De kan også pålegge stans, jf. § 75. Der står det at en påbegynt forfølging kan frafalles av overordnet påtalemyndighet, og at beslutninger om å unnlate påtale eller frafalle forfølging kan omgjøres innen tre måneder.

Er lovbruddet begått om bord på et norsk skip, kan utsendte utenrikstjenesteansatte og norske honorære representanter med myndighet fra departementet også etterforske, etter regler Kongen gir.

Etterforskingen starter typisk med en anmeldelse til politiet (§ 223), og § 224 sier når det er grunn til å etterforske. § 226 gir formålet. § 228 om likundersøkelse er et eksempel på et skritt som påtalemyndigheten kan beslutte. § 229 forutsetter at påtalemyndigheten samarbeider med forvaltningsorganer. § 231 lar utenrikstjenesteansatte oppta forklaringer i utlandet etter begjæring fra påtalemyndigheten.

Eksempel: En politibetjent som ikke tilhører påtalemyndigheten, ser at et skritt ikke kan utsettes uten skade. Han kan ta skrittet uten å vente på beslutning fra overordnet.