§ 189. Erklæring og tap av stilt sikkerhet

Paragrafen regulerer det som skjer når retten i stedet for fengsling har krevd sikkerhet etter § 188, for eksempel kausjon, deponering eller pantsettelse. Den som stiller sikkerheten, må skrive under på en erklæring. Erklæringen skal si hva sikkerheten gjelder, og hvilke vilkår som fører til at den regnes som tapt. Slik vet den som binder seg, hva risikoen er.

Om sikkerheten er tapt (forbrutt), avgjør retten ved kjennelse. Så langt det er mulig, skal alle som berøres, få si sin mening først. Har siktede unnveket, men kommer frivillig tilbake eller blir pågrepet innen en måned, kan retten sette ned ansvaret eller fjerne det helt. Regelen gir den som stilte sikkerhet, en mulighet til å slippe billigere unna når siktede kommer på plass igjen.

En sikkerhet som er forbrutt, går til staten. Er siktede uten midler, gjelder det likevel at den fornærmedes krav på erstatning eller oppreising dekkes først. Dermed kan pengene brukes til å dekke skadelidtes krav før staten tar sin del. Eksempel, konstruert med rollene i loven: En kausjonist har stilt sikkerhet for siktede, og siktede unnviker. Retten avgjør ved kjennelse om sikkerheten er tapt. Kommer siktede tilbake av seg selv etter noen uker, kan retten sette ned kausjonistens ansvar.

Sammenhengen med naboparagrafene er klar. § 188 lister sikkerhet blant alternativene til fengsling. § 190 sier at sikkerhet som ikke er tapt, faller bort når siktede igjen er brakt i fengsel. Paragrafen ligger rett før ransakingsreglene i kapitlet, som begynner med § 192.