§ 3-5. Følgene av ulovlig midlertidig ansettelse

Er vilkårene for midlertidig ansettelse i § 3-4 ikke oppfylt, gir § 3-5 arbeidstakeren et sterkt virkemiddel: retten skal, hvis arbeidstakeren krever det, avgjøre at hun i realiteten har et fast arbeidsforhold, eller at det pågående arbeidsforholdet skal fortsette. Loven åpner for et unntak der arbeidsgiveren isteden ber om at forholdet avsluttes: retten kan bestemme dette bare i særlige tilfeller, og bare hvis en avveining av begge parters interesser viser at det ville vært klart urimelig at arbeidsforholdet fortsatte. I tillegg til å få fastslått at ansettelsen er fast, kan arbeidstakeren kreve erstatning for det ulovlige bruddet, og erstatningen skal fastsettes etter de samme reglene som gjelder ved usaklig oppsigelse.

Bestemmelsen fungerer som en sanksjon mot arbeidsgivere som bruker midlertidige kontrakter utenfor de tillatte grunnene i § 3-4, for eksempel ved gjentatte korte avtaler uten reelt tidsbegrenset behov. I praksis må arbeidstakeren selv gå til sak og be om dom for fast ansettelse; retten går ikke automatisk inn og endrer avtalen. Unntaksregelen om opphør ved åpenbar urimelighet er ment å være snever, slik at hovedregelen om fast ansettelse ikke uthules i praksis.

Bestemmelsen bygger direkte på vilkårene for midlertidig ansettelse i § 3-4, som etter § 3-4 lister opp de tillatte grunnlagene og fireårsregelen for sammenhengende midlertidighet. Erstatningsutmålingen er koblet til reglene om usaklig oppsigelse: § 5-11 annet ledd fastsetter at erstatningen skal svare til det retten finner rimelig ut fra det økonomiske tapet og partenes forhold for øvrig. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med kravet til skriftlig arbeidsavtale i § 3-1 og presumsjonsregelen der.