§ 14-21. Sikkerhetsstillelse for særavgifter

§ 14-21 gir skattekontoret hjemmel til å kreve sikkerhet for særavgifter. Etter første ledd er dette obligatorisk i ett tilfelle: når en virksomhet registreres som avgiftspliktig for engangsavgift på motorvogn, skal skattekontoret alltid kreve sikkerhet for avgift som ennå ikke er betalt. Hvor omfattende sikkerheten skal være, bestemmer skattekontoret selv ved registreringen, og kravet kan justeres senere dersom forholdene endrer seg. Etter andre ledd er ordningen valgfri for andre særavgiftspliktige virksomheter: skattekontoret kan kreve sikkerhet for fremtidig skyldig avgift, både når virksomheten registreres og på et senere tidspunkt, og omfanget av sikkerheten avgjøres i det enkelte tilfellet. Tredje ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å sette nærmere vilkår for sikkerhetsstillelsen og å bestemme hvilke momenter som skal telle med når skattekontoret vurderer om sikkerhet bør kreves.

I praksis betyr dette at en virksomhet som skal begynne å importere eller produsere motorvogner, må stille sikkerhet for engangsavgiften før den kan registreres som avgiftspliktig - dette er ikke noe skattekontoret vurderer fra sak til sak, men en fast del av registreringen. For andre særavgiftspliktige virksomheter, for eksempel en produsent av en annen avgiftsbelagt vare, er sikkerhetsstillelse i stedet noe skattekontoret kan velge å kreve dersom det vurderes som nødvendig, og kravet kan komme både ved oppstart og senere i virksomhetens levetid dersom risikoen for ubetalt avgift endrer seg.

§ 14-21 hører til kapittelet om særlige oppgjørsbestemmelser og har nær sammenheng med andre virkemidler for å sikre at særavgifter faktisk blir betalt. Betales ikke avgiften likevel, kan skattekontoret gripe inn med tvangssalg av varer etter § 14-10 eller stansning av det aktuelle kjøretøyet etter § 14-11, mens § 14-20 regulerer den motsatte situasjonen - kreditt for avgifter som oppstår ved innførsel. Rett etter § 14-21 finnes også § 14-22 med et nesten identisk navn, «Sikkerhetsstillelse for særavgifter». Loven har for øvrig latt flere tidligere paragrafer i dette området - §§ 14-6, 15-1, 15-2 og 15-3 - stå som opphevet.