§ 14-10. Tvangssalg av varer som tollen har tatt hånd om

Paragrafen forteller hvordan varer som tollmyndighetene har fått i hende, kan gjøres om til penger. Salget skjer ikke hos skattekontoret. Det går gjennom namsmyndighetene (statens tvangsinnkrevere), som følger tvangssalgsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8 så langt de passer. Vareførselsloven § 11-6 peker samme vei og viser tilbake hit. Den gjelder varer som er holdt tilbake eller hentet inn fordi tollbehandlingen sviktet, og lagervarer der tvangssalg er aktuelt etter reglene om tollager (lager under tollmyndighetenes kontroll).

I praksis starter det med et skriftlig varsel. Er varen deklarert, skal den som var pliktig til å deklarere, om mulig varsles. Er den ikke deklarert, går varselet til antatt mottaker eller eier. Skattekontoret kan be om salg 14 dager etter at varselet er sendt. Kjenner ingen adressen, teller de 14 dagene fra varene ble hentet inn eller holdt tilbake, eller fra fristen tollmyndighetene satte for tollbehandling gikk ut. Skattekontoret kan også angi om varen selges med eller uten fri disponering. Fri disponering er prosedyren som gjør at tollavgift og andre innførselsavgifter regnes ut, jf. vareførselsloven § 4-1.

Når varen er solgt, brukes salgssummen i fast rekkefølge. Først dekkes kostnadene ved selve salget. Deretter kommer tollavgift, særavgifter og merverdiavgift, og så utgiftene til lagerholdet. Panthavere og andre med begrensede rettigheter får dekning til slutt, etter prioritet. Blir det penger til overs, har eieren eller den antatte mottakeren tre måneder på å melde seg. Etter det tilfaller restbeløpet staten. Departementet kan gi forskrift om detaljene, blant annet om skattekontorets adgang til å få dekket kostnader.

Paragrafen hører til del IV om særlige oppgjørsbestemmelser. Nabo § 14-11 gjelder stansning av kjøretøy, og § 14-20 gjelder tollkreditt. Paragrafene § 14-3 til § 14-6 er opphevet.