§ 11-2. Tilbakehold av varer som ikke er riktig tollbehandlet

Paragrafen gir tollen adgang til å holde tilbake eller hente inn to typer varer. Den første er varer som ikke er tollbehandlet slik § 3-1 krever. Den andre er varer som er brukt eller solgt videre i strid med vilkår som fulgte av tollbehandlingen. Etter § 3-1 skal varer som føres inn i tollområdet få en tollprosedyre, eller gjenutføres eller avstås. Midlertidig lagring på losseplassen eller et annet sted er tillatt med tollens godkjenning, eventuelt mot sikkerhet. Varer som blir liggende uten dette, kan tollen ta grep om.

Andre ledd sier hva som kan skje til slutt. Blir varene ikke tollbehandlet eller overlatt til tollen, kan de selges etter § 11-6 eller destrueres etter § 11-7. Salget følger reglene om tvangssalg i skattebetalingsloven, men tollen kan bestemme at varen håndteres på annen måte. Destruksjon etter første ledd i § 11-7 forutsetter at det er nødvendig fordi varen er lite holdbar eller holder på å bli ødelagt. Den deklarasjonspliktige eller mottakeren må dekke kostnadene ved destruksjon og tidligere påløpte kostnader.

Tredje ledd lar departementet gi forskrift om behandlingen av varer som er holdt tilbake eller hentet inn, og om hvordan kostnadene dekkes.

Paragrafen skiller seg fra nabobestemmelsene. Den handler om formalitetene rundt tollbehandling, ikke om straff. Paragraf 11-3 gjelder varer som mangler tillatelse etter en annen lov, § 11-4 gjelder beslag ved mistanke om straffbart forhold, og § 11-1 gjelder penger. Eksempel: En deklarasjonspliktig lar en vare bli liggende uten å velge tollprosedyre, og lagringen er ikke godkjent. Tollen kan hente varen inn. Meldes den fortsatt ikke til tollbehandling og avstås den ikke, kan den selges eller destrueres.