§ 429. Verneting ved søksmål om passasjerbefordring

Paragrafen sier hvor et søksmål om en passasjerbefordring kan reises. En tvist kan ikke bringes inn for en hvilken som helst domstol. Loven gir en avgrenset liste over alternative steder, og saksøkeren må velge ett av dem. Blant alternativene er stedet der den saksøkte har bosted eller hovedkontor, og stedet reisen skulle gå fra. Andre alternativer knytter seg til reisens bestemmelsessted, til landet der saksøkeren bor, og til landet der avtalen ble inngått. For de to siste kreves det at den saksøkte har et forretningssted i landet og kan saksøkes der.

Paragrafen har et unntak for krav som er omfattet av § 418. Den paragrafen viser til Aten-konvensjonen og en EU-forordning om erstatningsansvar ved ulykker under sjøtransport av passasjerer. Første ledd i denne paragrafen gjelder ikke for dem. Slike krav følger i stedet vernetingsreglene i artikkel 17 i Aten-konvensjonen. Når kravet hviler på første eller andre ledd i § 418, brukes Lugano-konvensjonen 2007 for å få dommen anerkjent og fullbyrdet. Krav som bygger på tredje ledd i § 418, følger artikkel 17bis i samme konvensjon.

Etter at tvisten har oppstått, kan partene avtale at en annen domstol tar saken, eller at den går til voldgift (privat tvisteløsning utenfor de ordinære domstolene). Avtalen må altså komme etter at uenigheten er et faktum. Forhåndsavtaler om verneting til skade for passasjeren stanser mot § 430, som omfatter § 429 blant reglene som ikke kan fravikes slik.

Paragrafen hører til en gruppe regler om bortfrakterens ansvar. Reglene i §§ 424 til 428 handler om hvem som er ansvarlig, når begrensningsretten faller bort og hvem som kan kreve erstatning. Denne paragrafen avgjør hvor saken føres. Etter § 431 kan bortfrakteren fraskrive seg ansvar for forsinkelse i visse tidsrom, og § 432 gir Kongen adgang til å kreve ansvarsforsikring for visse mindre passasjerskip.

Eksempel: En passasjer bor i ett land og vil saksøke bortfrakteren, som har forretningssted i samme land og kan saksøkes der. Da kan passasjeren gå til en domstol i sitt eget land. Er ikke vilkårene oppfylt, må passasjeren bruke et av de andre stedene loven nevner.