§ 185. Kanalisering av ansvar og ansvarsbegrensning ved bunkersolje

Paragrafen har to poeng. Første ledd sier at erstatningskrav mot skipets eier for forurensning fra bunkersolje bare kan gjøres gjeldende etter bunkersoljereglene i §§ 183 til 190. Man kan ikke gå utenom dem og kreve erstatning etter andre regler. Dette kalles kanalisering av ansvar: kravene ledes inn i ett spor.

Kanaliseringen har også en side mot andre parter. Reglene om dette står i § 193 annet og tredje ledd. Ifølge § 193 kan erstatningskrav for forurensningsskade ikke rettes mot en rekke andre enn eieren, blant dem besetningen, losen og de som utfører berging eller tiltak for å begrense skaden. Unntaket er den som selv har voldt skaden med forsett eller grov uaktsomhet og visste at skaden trolig ville oppstå. Vernet gjelder ikke for personer som faller inn under begrepet «skipets eier» i § 183 femte ledd. Rederen eller disponenten kan dermed holdes ansvarlig selv om de ikke eier skipet. Eksempel: En skadelidt vil kreve erstatning fra en los som var om bord da bunkersolje rant ut. Kanaliseringen stenger for kravet mot losen, med mindre losen selv voldte skaden med forsett eller grov uaktsomhet og visste at skaden trolig ville oppstå.

Andre ledd sier at begrensning av eierens ansvar følger reglene i kapittel 9. Eieren kan altså begrense ansvaret etter de generelle reglene og ikke etter egne regler for bunkersolje. § 186 knytter forsikringsplikten til ansvarsgrensene i London-konvensjonen og § 175, og § 188 lar forsikringsgiveren gjøre ansvarsbegrensning gjeldende selv når eieren ikke har rett til det.

§ 183 gir selve ansvaret og definerer begrepene. § 184 sier at ansvarsfritak etter § 192 gjelder. § 189 lar reglene i § 203 om norske domstolers kompetanse gjelde i søksmål mot eieren eller forsikringsgiveren.