§ 5. Hvem kan en sjekk lyde på? Bestemt person eller ihendehaveren

Paragrafen sier hvem en sjekk kan lyde på, altså hvem som skal få pengene. Det finnes tre hovedvarianter. Den første er en bestemt person, der «til ordre» kan tas med eller utelates. Den andre er en bestemt person med tilføyelsen «ikke til ordre» eller noe tilsvarende. Den tredje er ihendehaveren, det vil si den som til enhver tid har sjekken.

De to siste leddene sørger for at ingen sjekk blir stående uten en klar mottaker. Er sjekken utstedt til en bestemt person, men med tillegget «eller til ihendehaveren» eller noe lignende, behandles den som en sjekk til ihendehaveren. Det samme gjelder når sjekken ikke sier noe om hvem som skal ha pengene. Navnet på mottakeren er altså ikke et krav for at dokumentet skal være en sjekk. Det stemmer med oversikten i § 1 over hva en sjekk må inneholde: der står blant annet at den skal inneholde en anmodning om betaling av en bestemt sum og navnet på banken som skal betale, men ikke noe krav om navngitt mottaker.

Paragrafen har flere naboer som tar for seg andre sider av samme sjekk. § 6 sier at en sjekk kan utstedes til trassentens egen ordre, altså til utstederen selv. § 7 sier at en rentebestemmelse på en sjekk regnes som uskrevet. § 8 gir adgang til at sjekken skal betales hos en annen bank enn trassatbanken. § 9 avgjør hva som gjelder hvis beløpet er skrevet både med bokstaver og tall og de er ulike: bokstavene teller. § 2 sier at et dokument som mangler noe av det § 1 krever, som hovedregel ikke gjelder som sjekk. §§ 3 og 4 sier at en sjekk bare kan trekkes på en bank, og at utstederen må ha midler han kan disponere hos den.

Eksempel: Utstederen fyller ut en sjekk, men lar feltet for mottaker stå tomt. Etter tredje ledd regnes sjekken da som betalbar til ihendehaveren. Skriver han i stedet navnet på en bestemt person og legger til «eller til ihendehaveren», blir utfallet det samme etter andre ledd.