§ 2. Mangler i sjekken: betalingssted og utstedelsessted

Paragrafen sier hva som skjer når et dokument mangler noe av det § 1 krever, og den gir regler for to av opplysningene: betalingssted og utstedelsessted. Hovedregelen er streng. Mangler dokumentet en av de påkrevde opplysningene, er det ikke en sjekk. Men unntakene i de følgende leddene gjelder nettopp betalingssted og utstedelsessted.

Når betalingsstedet ikke er oppgitt særskilt, gjelder stedet som står ved trassatbankens navn. Er flere steder oppgitt der, er det stedet som står først som teller. Hvis betalingsstedet ikke går fram av noe av dette, skal sjekken betales der trassatbanken har hovedsetet sitt.

Sjekken skal ha et sted for utstedelsen. Mangler det, regnes sjekken som underskrevet på stedet som står ved utstederens (trassentens) navn. Paragrafen gir ingen tilsvarende løsning for dato for utstedelsen.

Paragrafen må leses sammen med § 1, som lister opp hva en sjekk må inneholde, blant annet betalingssted og utstedelsessted. Etter § 3 må sjekken være trukket på en bank. Etter § 8 kan betalingen skje hos en annen bank enn trassatbanken, enten på trassatbankens sete eller et annet sted. Etter § 9 gjelder beløpet i bokstaver hvis bokstaver og tall spriker. Etter § 4 må utstederen ha midler hos banken som kan brukes til sjekker. § 5 tillater sjekker stilt til bestemte personer eller ihendehaveren, og § 6 sjekker til utstederens egen ordre. Etter § 7 regnes en rentebestemmelse på sjekken som ikke skrevet.

Eksempel: En sjekk er utstedt uten opplysning om betalingssted. Ved trassatbankens navn står ett sted. Da er det stedet betalingsstedet. Står det to steder ved bankens navn, er det det første som gjelder. Står det ingen steder, betales sjekken der banken har hovedsetet sitt. Mangler derimot navnet på banken, har dokumentet ikke det § 1 krever, og det er i utgangspunktet ingen sjekk.