§ 4-8 a. Legemiddelbehandling på sykehjem uten samtykke

Paragrafen åpner for at legemiddelbehandling som er besluttet uten samtykke, kan gjennomføres på sykehjem i stedet for i institusjon for psykisk helsevern. Det krever en avtale med kommunen, og løsningen må være klart bedre for pasienten enn behandling i institusjonen. Om nødvendig kan det brukes tvangsmidler. Loven peker på to av dem: legemidler i beroligende eller bedøvende hensikt og kortvarig fastholding.

Andre ledd setter en egen grense. Behandling som pasienten motsetter seg, kan ikke gjennomføres på pasientens eget rom eller i lokaler pasienten bruker til daglig, med mindre det er den klart beste løsningen. Det samme gjelder de undersøkelsene som må til for å kunne fatte vedtak om behandlingen og gjennomføre den.

Paragrafen erstatter ikke vilkårene i § 4-4. Behandlingen må fortsatt være besluttet etter den paragrafen. Der gjelder blant annet at pasienten mangler beslutningskompetanse, at det er forsøkt å få samtykke, at legemidlene er registrert i Norge og gis i vanlige doser, og at det som hovedregel går fem døgn før vedtak om legemidler kan fattes. Tvangsmidler er i sin tur underlagt de strenge vilkårene i § 4-8: de kan bare brukes når det er uomgjengelig nødvendig og lempeligere midler er åpenbart forgjeves.

Eksempel: Et vedtak om legemiddelbehandling uten samtykke er fattet etter § 4-4. Institusjonen og kommunen blir enige om at pasienten får det klart bedre på et sykehjem. Behandlingen kan da gis der. Motsetter pasienten seg, kan den likevel ikke gis på pasientens eget rom uten at dette er den klart beste løsningen.

Nabobestemmelsene rundt paragrafen gjelder andre inngrep. Overføring uten samtykke i § 4-10 handler om å flytte pasienten til en annen institusjon eller andre tiltak under en institusjons ansvar. Kontrollundersøkelser i § 4-9 innebærer at vilkårene for vernet vurderes på nytt minst hver tredje måned. Rusmiddeltesting er regulert i § 4-7a og kontakt med omverdenen i § 4-5.