§ 4-7 a. Rusmiddeltesting av biologisk materiale

Paragrafen regulerer prøver fra pasientens kropp (biologisk materiale) som skal avdekke rusmisbruk. Den skiller mellom to situasjoner. I den første skjer testingen med pasientens samtykke, men det er den faglig ansvarlige som ber om det. I den andre, som gjelder pasienter under tvungen observasjon eller tvungent vern, kan den faglig ansvarlige vedta testing uten samtykke. Begge deler krever mistanke om at pasienten misbruker rusmidler.

Ved testing med samtykke kan den faglig ansvarlige bare be om det når det er strengt nødvendig av hensyn til helsehjelpen. Begrunnelsen for anmodningen og selve samtykket skal skrives i et dokument som både pasienten og den faglig ansvarlige signerer. Poenget er at samtykket skal være reelt og etterprøvbart.

Testing uten samtykke krever et vedtak fra den faglig ansvarlige, og terskelen er den samme: det må framstå som strengt nødvendig av hensyn til helsehjelpen. Pasienten og den nærmeste pårørende kan klage på vedtaket til kontrollkommisjonen (organet som prøver klager på tvangsvedtak).

Kongen kan gi forskrifter om hvordan testingen gjennomføres. Det gjelder også når et vedtak om testing er truffet etter en annen lov, og skal gjennomføres i det psykiske helsevernet.

Eksempel: Den faglig ansvarlige mistenker at en pasient under tvungent vern misbruker rusmidler. Testing er strengt nødvendig av hensyn til helsehjelpen. Pasienten motsetter seg. Da kan den faglig ansvarlige treffe vedtak om testing, og pasienten kan klage.

Paragrafen hører sammen med de andre reglene om kontroll og inngrep i kapittel 4. Kontroll av rom og eiendeler er regulert i § 4-6, beslag av funnet gods i § 4-7, og kontakt med omverdenen i § 4-5. Kontrollundersøkelser etter § 4-9 er noe annet, og gjelder vurdering av om vilkårene for selve vernet fortsatt er oppfylt. Bestemmelsen i § 1-1a om virkeområde og § 4-2 om vern om personlig integritet viser også til § 4-7a.