§ 3-6. Offentlig myndighets plikt til å varsle og bistå

Paragrafen gir offentlig myndighet en aktiv rolle. Myndigheten skal bidra til at personer som antas å oppfylle kravene til tvungent vern, men som ikke selv ber om hjelp, blir undersøkt av lege. Varsel fra helse- og omsorgstjenesten og behov for bistand er det som setter plikten i gang. Om det er nødvendig, skal myndigheten sende inn en formell begjæring om tvangsundersøkelse, tvungen observasjon eller tvungent vern.

Andre ledd gjør plikten konkret. Offentlig myndighet skal gi den bistanden som trengs for å få personen fram til tvungen undersøkelse eller observasjon, eller for å bringe personen inn under tvungent vern. Den skal også hjelpe til når en pasient skal hentes eller hentes tilbake etter reglene i loven. Myndigheten kan om nødvendig bruke tvang. Tvangsbruken er dermed ikke forbeholdt helsepersonell.

Bistandsplikten må leses sammen med de øvrige reglene i kapitlet. Vilkårene for selve vernet står i § 3-3, og § 3-5 viser at pasienten kan holdes tilbake og hentes tilbake ved rømning. Myndigheter som er direkte involvert i saken, har også rett til å uttale seg før vedtak fattes (§ 3-9). Vedtaket treffes av den faglig ansvarlige (§ 3-3a), og kontrollkommisjonen får underretning (§ 3-8). Når vilkårene ikke lenger er oppfylt, kan ingen holdes tilbake (§ 3-7). Kongen kan gi nærmere forskrifter om hvordan etableringen gjennomføres (§ 3-10). Paragrafen om vedtak (§ 3-3a) viser hit.

Eksempel: Helse- og omsorgstjenesten varsler om en person som antas å oppfylle vilkårene for tvungent vern, men som ikke vil ha hjelp. Offentlig myndighet bidrar til at personen blir undersøkt av lege. Nekter personen å møte, kan myndigheten gi den bistanden som trengs, og om nødvendig bruke tvang. Blir personen senere hentet tilbake etter en rømning, gjelder den samme bistandsplikten.