§ 3-4. Forbud mot overføring fra frivillig til tvungent vern

Paragrafen setter en sperre. Den som er under psykisk helsevern fordi hun eller han har sagt ja til det, kan ikke gjøres om til en tvangspasient. Det samme gjelder pasienter der vernet bygger på en beslutning etter pasient- og brukerrettighetsloven. Verken tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern kan altså komme som en fortsettelse av frivillig behandling.

Sperren har ett unntak. Hvis pasienten ved utskrivning ville utgjøre en «nærliggende og alvorlig fare» for seg selv eller andre, kan overføringen likevel skje. Da må kontrollkommisjonen få en skriftlig redegjørelse som gjør den særskilt oppmerksom på at overføring er besluttet. Redegjørelsen kommer i forbindelse med kommisjonens kontroll etter § 3-8.

Sperren henger sammen med vilkårene for tvang. Både for tvungen observasjon (§ 3-2) og for tvungent vern (§ 3-3) er det et vilkår at frivillig vern er forsøkt uten resultat, eller at det åpenbart er formålsløst å prøve. Før tvang kan etableres, må en lege ha undersøkt pasienten personlig (§ 3-1). Den faglig ansvarlige treffer så vedtaket på grunnlag av opplysningene og egen undersøkelse (§ 3-3a).

Etter en overføring følger vanlig kontroll. Når noen blir underlagt tvungent vern, skal kontrollkommisjonen få beskjed og kopi av underlagsdokumentene, og den skal så snart som mulig sjekke at saksgangen er riktig og at vilkårene er vurdert (§ 3-8). Er det ikke klaget, går kommisjonen gjennom saken av eget tiltak etter tre måneder. Tvungent vern faller bort etter ett år hvis ikke kommisjonen godkjenner forlengelse (§ 3-8). Ingen kan dessuten holdes under tvang etter at vilkårene har falt bort (§ 3-7).