§ 14g. Bistand til personer med fiktiv identitet

Paragrafen pålegger Politidirektoratet å hjelpe i tre retninger. Første ledd gjelder hjelp til den som har fått tillatelse. Direktoratet skal bistå personen i kontakt med offentlige myndigheter og private. Andre ledd snur perspektivet. Myndigheter eller private som har et berettiget behov for å nå personen, skal få hjelp av direktoratet til å komme i kontakt. Direktoratet blir altså et mellomledd når noen har legitimt behov for å nå personen. Tredje ledd er en oppsamlingsregel. Direktoratet skal også gi veiledning og ellers hjelpe så langt det er rimelig. Rimelighetsvurderingen gir direktoratet et visst skjønn, og loven sier ikke hvilke former for hjelp det gjelder.

Paragrafen bygger på § 14a, som sier hvem som kan få tillatelse til å bruke fingerte personopplysninger, og på § 14e, som sier at direktoratet fastsetter opplysningene sammen med søkeren. Etter § 14f kan personen bruke de fingerte opplysningene overfor offentlige og private, men tillatelsen har ikke andre rettsvirkninger. Bistandsplikten i § 14g fungerer som praktisk støtte rundt dette. Søkeren har på sin side en plikt etter § 14c til å hjelpe direktoratet, både under saksforberedelsen og så lenge tillatelsen gjelder. Varigheten avgjøres etter § 14h, som lar tillatelsen gjelde for et bestemt tidsrom eller uten tidsbegrensning. Bestemmelsen er også nevnt i § 14b, som handler om saksbehandling og kompetanse. Kapittelet avsluttes med § 14i, som lar Kongen gi nærmere regler om utfylling og gjennomføring.

Eksempel: En person med tillatelse skal ta kontakt med en offentlig myndighet. Direktoratet skal da bistå personen. Har en myndighet et berettiget behov for å nå personen, skal direktoratet hjelpe til med å formidle kontakten.