§ 6-3. Statlige planbestemmelser

Statlige planbestemmelser er et sterkt virkemiddel. Kongen kan for et bestemt tidsrom forby at bestemte bygge- eller anleggstiltak settes i gang uten samtykke fra departementet. Alternativt kan Kongen kreve at slike tiltak bare gjennomføres i samsvar med en bindende arealdel av kommuneplanen eller en reguleringsplan. Forbudet kan gjelde avgrensede områder eller hele landet, og kan vare i inntil ti år. Kongen kan forlenge det med fem år av gangen. Vilkåret er at det er nødvendig for å ivareta nasjonale eller regionale interesser, og at Kongen først har samrådd seg med de berørte kommunene og regionale planmyndighetene.

Loven stiller krav til framgangsmåten. Før vedtak skal forslaget sendes på høring og legges ut til offentlig ettersyn i de berørte kommunene, med seks ukers frist for uttalelse. Det skal også gjøres tilgjengelig gjennom minst én avis som er alminnelig lest på stedet, og på internett. Etter vedtaket skal bestemmelsene kunngjøres i Norsk Lovtidend og gjøres kjent for berørte offentlige organer, interesserte organisasjoner og institusjoner, og allmennheten. Eksempel: Staten vil hindre en bestemt type tiltak i et område med nasjonal interesse. Kongen sender først forslaget til høring i kommunene, og tiltaket kan bare gjennomføres med samtykke fra departementet etter at bestemmelsen er vedtatt.

Statlige planbestemmelser står blant de statlige virkemidlene sammen med nasjonale forventninger i § 6-1, planretningslinjer i § 6-2 og statlig arealplan i § 6-4. Bestemmelsene er strengere enn planretningslinjene fordi de kan forby tiltak. Flere andre paragrafer viser hit: § 1-5 om virkninger av planer, § 13-4 om statlig bygge- og deleforbud og § 21-7 om tidsfrister med særskilte virkninger. Sammenlign også med innsigelsesreglene i §§ 5-6 og 5-7, som gir departementet og domstolene roller i uenighet om enkeltplaner.