§ 6-2. Statlige planretningslinjer

Statlige planretningslinjer er føringer fra staten for hvordan planlegging skal foregå. Kongen kan gi dem for hele landet eller for et avgrenset område. Det er en kan-regel, så staten er ikke pålagt å gi slike retningslinjer. Har de først blitt vedtatt, er de derimot forpliktende for dem de rettes mot, slik neste avsnitt viser.

Retningslinjene skal legges til grunn i planlegging på alle nivåer, både statlig, regional og kommunal. De skal også legges til grunn når statlige, regionale og kommunale organer treffer enkeltvedtak (avgjørelser i enkeltsaker), enten vedtaket bygger på denne loven eller på annen lovgivning. Retningslinjene virker altså også utenfor selve planarbeidet, for eksempel i behandlingen av en konkret søknad. Før de vedtas, skal forslaget sendes på høring med seks ukers frist for uttalelse. Etter vedtaket skal departementet gjøre retningslinjene kjent for alle berørte offentlige organer, interesserte organisasjoner og institusjoner, og for allmennheten. Eksempel: En kommune skal behandle en sak etter en annen lov, og det finnes en statlig planretningslinje som gjelder området. Kommunen må da legge retningslinjen til grunn i enkeltvedtaket.

Paragrafen er ett av flere statlige virkemidler i plandelen. § 6-1 gjelder nasjonale forventninger som Kongen utarbeider hvert fjerde år. Statlige planbestemmelser i § 6-3 kan for en tid forby bestemte bygge- eller anleggstiltak uten samtykke, og det går lenger enn retningslinjer. § 6-4 handler om statlig arealplan, der departementet kan gripe direkte inn i planleggingen. Seks ukers høringsfrist finner vi igjen i § 7-2 for regional planstrategi.